Overvåkingsprogrammet for hjortevilt

NINA følger utviklingen til villrein, hjort og elg i 19 overvåkingsregioner over hele landet gjennom det nasjonale overvåkingsprogrammet for hjortevilt.  Data fra overvåkingsområdene benyttes jevnlig i viltforskningen, og mye av det vi i dag vet om hjortedyras økologi og forvaltning i Norge er basert på data samlet inn i overvåkingsområdene. 

Elg med radiosender

Foto: © C. M. Rolandsen/NINA

Elg, hjort og villrein er blant de viktigste viltressursene i Norge og er gjenstand for stor interesse blant jegere, viltforvaltere og forskere. For å betjene denne interessen ble det nasjonale overvåkingsprogrammet for hjortevilt etablert i 1991. Programmet eies og finansieres av Miljødirektoratet, mens Norsk institutt for naturforskning (NINA) er ansvarlig for driften. 

Hensikten er at programmet skal fungere som et økologisk varslingssystem, med særlig vekt på å avdekke endringer i hjortedyras kjønns- og aldersstruktur, vekt og fruktbarhet. Ved opprettelsen var det mye usikkerhet om hvordan hjortedyra responderer på økende bestandstetthet, og kombinert med en gryende forståelse av at klimaet var i endring, økte behovet for et overvåkingsprogram. Det var også ønskelig med bedre langtidsdata for å evaluere forvaltningstiltak, til bruk i bestandsmodeller, og for å avdekke forskningsbehov. Data fra overvåkingsområdene benyttes jevnlig i viltforskningen, og mye av det vi i dag vet om hjortedyras økologi og forvaltning i Norge er basert på data samlet inn i overvåkingsområdene. 

 

Samler inn jaktmateriale

Det meste av overvåkingsmaterialet innhentes fra individer skutt under jakt. Fra alle artene samles det inn underkjeve og slaktevekt, og fra elg og hjort samles det inn hunnlige reproduksjonsorgan (eggstokker) i enkelte områder. Fra kjevene bestemmer vi eksakt alder basert på tannskiftemønster og årsvekstsoner fra tannsnitt, mens vi avdekker hunndyrenes reproduksjonshistorie og -potensiale fra eggstokkene. 

Fordi hjortedyr øker i vekt og fruktbarhet i starten av livet, er det viktig å ha kontroll på dyrenes eksakte alder. På det viset kan vi avklare om vektendringer som observeres er et resultat av endrede vekstbetingelser eller kun varierende aldersfordeling mellom år. Aldersdata benyttes også til å rekonstruere bestandens størrelse og alderssammensetning, noe som er avgjørende for å forstå hvordan jakta påvirker bestandene. 

Teller villreinkalver fra helikopter

Foruten individdata samles det inn bestandsdata av ulik art. I villreinområdene gjennomfører vi hver sommer kalvetellinger fra helikopter for å få kunnskap om bestandstilveksten, og under strukturtellinger i oktober (brunsten) registreres kjønns- og alderssammensetningen i bestanden. Denne informasjonen benyttes blant annet til å evaluere resultatet av ulike avskytningsmodeller. 
 

Sett elg og sett hjort

Også for elg og hjort gjennomføres det strukturtelling, men da basert på dyr som observeres av jegerne under jakta. Denne sett dyr-overvåkingen gjennomføres i store deler av landet, og bidrar med informasjon om utviklingen i bestandstetthet, kalveproduksjon og kjønnssammensetning. Mest erfaring har vi med bruken av sett elg–data, som i Norge har vært innsamlet i mer enn 40 år, og som i dag er den viktigste typen overvåkingsdata til bruk i lokalforvaltningen. 

Den siste typen overvåkingsdata omfatter hjortedyras beiteressurser. Når bestandene er store kan selv små endringer i mattilbudet få konsekvenser for kroppsvekst og kalveproduksjon. I samarbeid med Landsskogtakseringen har vi derfor siden 2005 gjennomført en landsdekkende overvåking av beitetilbudet og beitetrykket i skogområdene, og en tilsvarende overvåking av villreinens beiteressurser vil snart bli igangsatt på Hardangervidda. 

Jegere og lokale viltforvaltere — våre viktigste medhjelpere

For å gjennomføre hjorteviltovervåkingen i Norge er vi avhengig av innsatsen til mange hjorteviltjegere, og lokale ressurspersoner. Som gjenytelse rapporterer vi hvert år data og resultater til Hjorteviltregisteret (www.hjortevilt.no) og hvert 2-3. år publiserer vi en rapport. Resultatene synes å ha stor aksept lokalt, sannsynligvis fordi brukerne (jegere og lokale viltforvaltere) ofte er de samme som har samlet inn grunnlagsmaterialet.