Elgens bestands- og kondisjonsutvikling i Norge

Den norske elgbestanden har endret seg mye de siste 40-50 årene. Fra omkring 6 000 felte elg per år på begynnelsen av 1970-tallet, ble det felt 30 000 – 40 000 elg per år de siste 20 årene. Dette har vært mulig fordi bestanden har økt i antall og blitt mer produktive. Det siste skyldes at vi ved innføringen av rettet avskytning på slutten av 1960-tallet ble flinkere til å spare produktive kyr. Dermed økte andelen elgkyr i bestanden og flere fikk leve til høyproduktiv alder. Resultatet ble en elgbestand som tillot både en bestandsvekst og økende årlig avskytning på 1970- og 1980-tallet. 

Elgku. Foto Erling Solberg/NINA
Elgku. Foto © Erling Solberg/NINA

På slutten av 1980-tallet fikk vi indikasjoner på at elgen vokste dårligere og ble mindre produktiv når bestanden økte. Mistanken ble styrket på 1990-tallet, da vi i økende grad så synkende slaktevekter og produktivitet i flere elgbestander, kombinert med høyt beitetrykk. Først ute var Sørlandet, Vestfold og Buskerud, der bestandene hadde vokst seg svært store på slutten av 1980-tallet. Siden observerte vi tilsvarende tendenser i andre deler av landet, og i dag er det få bestander uten en nedadgående trend i bestandskondisjon. Unntaket er enkelte bestander i Nord-Norge, der elgen fortsatt er i en koloniseringsfase, og i mer landbrukspregede områder med rikt mattilbud.    

Nedgangen i kondisjon og produktivitet tror vi mest skyldes høye bestandstettheter og økt konkurranse om maten. Samtidig kan vi ikke helt utelukke at også klimavariasjon og forvaltningsmessige forhold spiller en rolle. Et påfallende trekk er at vekter og produktivitet forblir lave i mange områder, selv flere år etter at bestandsstørrelsen er redusert. Det er derfor ikke sikkert at det kun er antallet individer som konkurrerer om maten som er avgjørende. En mulighet er at også beitetilbudet varierer over tid, delvis som følge av det høye beitetrykket. Dette vil vi undersøke nærmere etter hvert som data fra beiteovervåkingen øker i omfang.