Lakseparasitten Gyrodactylus salaris 

Siden den første gang ble påvist i Lakselva i Misvær i 1975 og fram til i dag er parasitten Gyrodactylus salaris spredt til 50 elver i Norge.

""Gyrodactylus salaris avbildet med skanning elektronmikroskop. Foto Tor Atle Mo/NINA

Førti års forskning på Gyrodactylus salaris

NINA-forskeren Bjørn Ove Johnsen var den første som påviste Gyro på laksunger i en norsk elv. I forbindelse med undersøkelser i Lakselva i Misvær i Nordland fant han i 1975 at det var noe galt med laksungene. Dette var starten på den unike norske historien om introduksjonen og spredningen av Gyro, og den langvarige kampen mot parasitten for å bevare og re-etablere berørte laksebestander.

""
Gyro ble første gang påvist på laksunger i Norge i Lakselva i Misvær i 1975. Foto Tor Atle Mo/NINA. 

NINA vært involvert i forskning og undersøkelser knyttet til  Gyro i over 40 år, har og har publisert en rekke rapporter og vitenskapelig artikler. NINA er også i dag sterkt involvert i utredninger og forskning i de to gjenværende norske smitteregionene, Drammen-  og Driva.

Introduksjon av Gyro til Norge skjedde ved at infisert laksefisk fra Sverige ble satt ut i elver, innsjøer eller fiskeproduksjonsanlegg i ferskvann. Deretter har parasitten blitt spredt til nye elver med flytting av infisert fisk, eller som rømt oppdrettsfisk. Videre spredning har hovedsakelig skjedd ved at infisert fisk har vandret fra en elv til en annen nærliggende elv. Forutsetningen for en slik vandringsspredning er at saltholdigheten i sjøen mellom elvene er så lav at parasitten overlever. Tilstrekkelig lave saltholdigheter har vi særlig under høst- og vårflommer i norske fjorder.

Dødeligheten varierer mellom vassdragene, og i gjennomsnitt er den beregnet  til 86 %. I noen elver dør nesten alle laksungene før de blir smolt, mens overlevelsen er betydelig høyere i andre elver. Vi vet ikke årsaken til denne variasjonen i dødelighet, men den skyldes trolig sammensatt både flere faktorer i miljøet og ulik motstandskraft hos laksestammene.

Situasjonen i norske lakseelver 1975 - 2017

""

Fra 1975 og fram til i dag har Gyro blitt spredt til laksunger i 50 norske elver. Helt siden begynnelsen av 1980-tallet har det samtidig vært gjort forsøk på utryddelse av parasitten med kjemiske behandlinger. Dette har vært en utfordrende prosess med mange tilbakeslag, men i de siste 10-15 år har stadig flere behandlinger vært vellykket. Tjueto elver er nå friskmeldt, mens 21 elver er under friskmelding. Høsten 2017 forventer vi at ytterligere 10 elver blir friskmeldt, blant annet Lærdalselva og Vefsna. Per 1. mars 2017 forekommer Gyrobare i 7 norske elver, 3 i Drammensregionen og 4 i Drivaregionen. Parasitten er også blitt påvist i 39 norske fiskeproduksjonsanlegg, 13 med laks og 26 med regnbueørret, men er nå utryddet ved alle anleggene.

""
G. salaris på nyklekket lakseyngel (mikroskop). Foto Tor Atle Mo/NINA.

Gyro blir spredd ved flytting av fisk og ved naturlig fiskevandring, men det er mulig at parasitten også kan spres med flytting av utstyr. Derfor har det vært mye oppmerksomhet på sportsfiskeutstyr, særlig håver og vadere, og det kreves at fiskeutstyret desinfiseres. Slik spredning av Gyro har imidlertid aldri blitt dokumentert eller sannsynliggjort.

Flere dødelige varianter

I Norge er Gyro først og fremst en parasitt på laks.Parasitten kan imidlertid leve lenge på andre laksefisk som regnbueørret (Oncorhynchus mykiss) og røye (Salvelinus alpinus) uten at disse blir syke. Derimot er ørret (Salmo trutta) en dårlig vert, selv om enkelte ørretunger beholdt smitten i over 100 dager i et laboratorieforsøk. Det er overraskende at ørret er en dårlig vert fordi parasitter som særlig er tilpasset én vertsart, som regel også vil leve bra på nærstående vertsarter. For eksempel er ørretparasitten G. derjavinoides, som lever på ørretunger i en del sørøstnorske elver, også vanlig å finne på laksunger i de samme elvene, men i langt lavere antall. G. salaris følger altså ikke denne «reglen» og vi vet ikke hvorfor.

Det er innført flere ulike genetiske varianter av G. salaris som er dødelige for laksunger i norske elver og vassdrag. I tillegg er det påvist en variant av G. salaris på røye i noen sørnorske innsjøer der smitteforsøk har vist at denne varianten ikke er dødelig for laks. Sannsynligvis har også denne Gyro-varianten blitt innført til Norge, trolig med regnbueørret på 1960-tallet. Videre har forskning vist at G. thymalli, som lever på harr i mange norske vassdrag, er svært lik G. salaris og at det er grunnlag for å synonymisere («slå sammen») de to artene. I så fall blir G. salaris til en art med mange ulike varianter og egenskaper. Smitteforsøk har vist at G. thymalli fra harr ikke er dødelig for laks. En sammenslåing vil uansett ikke ha betydning for norsk forvaltning og utryddelse av Gyro fordi forvaltningen bare fokuserer på de introduserte variantene av parasitten som er dødelige for laksunger.