Høyt bukkeuttak på Hardangervidda kan få konsekvenser for det genetiske mangfoldet i villreinbestanden. Tapet av genetisk variasjon avhenger imidlertid av hvor lenge bestanden holdes på et lavt nivå.
Voksne villreinbukker har høyere forekomst av skrantesjuke. En reduksjon av bestanden og økt bukkeuttak på Hardangervidda er derfor et av tiltakene forvaltningen har satt inn for å begrense smitten og bekjempe skrantesjuke i Norge.
– En slik endring i høstingsstrategi kan bidra til å redusere det genetiske mangfoldet i villreinstammen på Hardangervidda, sier Øystein Flagstad, seniorforsker i NINA.
Flagstad leder en arbeidsgruppe som har fått i oppdrag å evaluere hvor genetisk levedyktig villreinen på Hardangervidda er, og hvilke genetiske konsekvenser en bestandsendring vil ha. Det er en viktig del av kunnskapsgrunnlaget for den videre forvaltningen av bestanden.
Ulike evolusjonære mekanismer i små og store bestander
Genetisk mangfold er essensielt for at en bestand skal overleve på lang sikt. Naturlig utvalg (eller naturlig seleksjon) er den viktigste mekanismen bak evolusjonære endringer. Ifølge Darwins utviklingslære er det de individene som er best tilpasset de rådende miljøforholdene som har størst mulighet til å føre sine gener videre. Altså individer med genvarianter som koder for egenskaper som er gunstige i et gitt miljø.
I en liten bestand er det færre genvarianter til rådighet å «velge fra», og tilfeldigheter avgjør i større grad enn naturlig seleksjon hvilke gener som overføres til neste generasjon (såkalt genetisk drift).
Omfanget av genetisk drift bestemmes av den effektive bestandsstørrelsen, dvs. de individene i bestanden som deltar i forplantningen. Siden ikke alle individer parer seg, er effektiv bestandsstørrelse vanligvis betydelig lavere enn den faktiske bestandsstørrelsen.
De lærde strides om de nøyaktige tallene, men den nyeste kunnskapen på feltet peker på at effektiv bestandsstørrelse bør være større enn 1000 individer for å sikre langsiktig genetisk levedyktighet.
Unntakstilstand på Hardangervidda
– Under normale omstendigheter anbefaler vi i at villreinbestanden på Hardangervidda bør ha en effektiv bestandsstørrelse som er høyere enn 1000 individer for å sikre bestandens genetiske levedyktighet på lang sikt, sier Thomas Kvalnes, forsker ved NTNU.
Men skrantesjuke er langt fra noen normalsituasjon. Forvaltningen står her overfor utfordringen med å bekjempe en smittsom sykdom samtidig som en må sikre genetisk variasjon i bestanden på lang sikt.
Villreinbestanden på Hardangervidda er i utgangspunktet lite preget av genetisk drift, og regnes som robust og levedyktig. Effektiv bestandsstørrelse før bestandsreduksjon er anslått til om lag 2000 dyr. Som følge av større uttak av bukk de siste årene etter funn av skrantesjuke er den effektive bestandsstørrelsen nå redusert til i underkant av 1000 dyr.
Hvor stor reduksjon kan bestanden tåle?
Arbeidsgruppa har simulert konsekvensene av ulike høstingsstrategier, og resultatene viser at både valget av høstingsstrategi og varigheten av en bestandsreduksjon påvirker hvor stor del av det genetiske mangfoldet vi kan forvente går tapt.
– Som analysene våre tydelig viser medfører bestandsreduksjoner tap av genetisk variasjon, men hvor stort tapet blir avhenger av flere faktorer. Valg av høstingsstrategi, varighet av bestandsreduksjon og hvorvidt man aksepterer inntil 5% eller 10% tap av genetisk variasjon er avgjørende for handlingsrommet, sier Kvalnes.
Kort oppsummert viser simuleringene at høsting som ikke er ensidig rettet mot spesifikke alders- og kjønnsklasser gir lavere tap av genetisk variasjon, og en kortvarig bestandsreduksjon gir lavere tap enn langvarig bestandsreduksjon.
Eksempelvis innebærer et høstingsregime med høyt bukkeuttak at en med overveiende sannsynlighet ikke vil tape mer enn 5% av det genetiske mangfoldet i bestanden dersom en beholder 2000 dyr eller mer etter høsting, og lar bestanden vokse igjen til opprinnelig størrelse uten høsting etter maksimalt 5 år. Dersom bestanden reduseres til 1000 individer, vil en med samme høstingsregime måtte akseptere inntil 10% tap av genetisk mangfold.
Med en mer balansert høsting, der både bukker og simler felles, kan bestanden reduseres til 1000 dyr uten å tape mer enn 5% av det genetiske mangfoldet.
– Valgte høstingsstrategi, med høyt uttak av voksen bukk, er den strategien som gir høyest tap av genetisk variasjon. Om man velger en slik høstingsstrategi bør tiden bestanden holdes lav være så kort som mulig for å redusere mulige negative konsekvenser, forklarer Flagstad.
Les mer: Genetisk levedyktig villreinbestand på Hardangervidda. NINA Rapport 2176
Kontakt:
Øystein Flagstad (NINA)
Thomas Kvalnes (NTNU)
Bakgrunn:
I mars 2016 ble skrantesjuke (også kalt skrantesyke eller Chronic Wasting Disease – CWD) påvist hos ei villreinsimle i Nordfjella, det første dokumenterte tilfellet av sykdommen hos hjortedyr i Europa.
I 2020 ble det påvist skrantesjuke på en villreinbukk skutt under jakt på Hardangervidda.
Kort tid etter funnet på Hardangervidda, bestilte Mattilsynet og Miljødirektoratet en ny VKM-rapport om råd for videre håndtering av sykdommen i Norge.
I følge VKM-rapporten krever begrensning av smitte og reduksjon av smittespredning sterke tiltak, som bukkeuttak og bestandsreduksjon. Det er liten sjanse for å utrydde smitten, selv ved uttak av hele Hardangerviddapopulasjonen, men dersom bukkeuttaket utføres innen et år og bestandsreduksjon innen noen få år, er det fortsatt en mulighet for å lykkes med å begrense og kanskje utrydde smitten.
Les mer om skrantesjuke på www.hjortevilt.no