Det er mange også i områder med rovdyr som ønsker rovdyra velkommen. NINA har nettopp gjennomført en undersøkelse som har kartlagt holdninger til rovdyr og rovdyrforvaltning i befolkningen generelt, og sett på forskjellene mellom bygd og by, og mellom rovdyrområder og resten av landet. Det er en stor undersøkelse med 4000 respondenter, inkludert et spesialutvalg fra fire regioner som har store rovdyr, og særlig de kontroversielle artene ulv og bjørn. Den er gjennomført med hjelp fra TNS Gallup.

Undersøkelsen bekrefter det vi har sett i mer enn ti år med intervjuundersøkelser i ulveområdene på Østlandet, og bidrar til en viktig nyansering av et bilde som ofte tegnes av enkelte interessegrupper og i mediene, der by og bygd ensidig framstilles som motpoler i rovviltkonfliktene. Men distrikts-Norge er i forandring, og sosiale og kulturelle endringsprosesser går i rovdyrenes favør.

Et betydelig flertall i den norske befolkningen vil ha bestander av alle fire rovdyrarter som er minst på dagens nivå. For ulv, som er den mest kontroversielle arten, ønsker 80,9 % at bestanden skal være som i dag eller økes (25,6 % sier at ulvebestanden bør økes, 11,5 % sier at den bør økes mye). Det er også et klart flertall som mener at dagens politisk fastsatte bestandsmål er passe eller for lave, for alle artene. Et knapt flertall (52,6 %) kan også "kanskje" eller "helt sikkert" godta å ha ulv i nærheten av der de bor, mens et stort flertall (69,2 %) sier det samme for gaupe. Jerv og bjørn ligger mellom disse.
Også i distrikts-Norge sier et flertall at de vil ha bestander som er på dagens nivå eller større. Dette gjelder alle artene inkludert ulv. Generelt er befolkningen i rovdyrområdene mer villig til å ha rovdyr i nærheten enn folk ellers i landet. Særlig er dette tydelig i de mest spredtbygde områdene: De som bor slik innenfor rovdyrområdene, er mer villige til å ha alle rovdyrarter i nærheten enn folk som bor grisgrendt i resten av landet.

Men det er jevnt over et mindre flertall i befolkningen som gir uttrykk for positive holdninger til rovdyr i distriktene. For landet sett under ett er det en ganske klar sammenheng mellom holdninger og graden av urbanisering, og de aller mest positive holdningene finnes i Oslo.

Om vi sammenligner fire utvalgte regioner som har rovdyr og resten av landet, finner vi en urban-rural forskjell også innen rovdyrregionene (som omfatter byene Halden, Hamar, Kongsvinger, Steinkjer og Alta). Folk som bor i urbane områder er mest positive til rovdyr også i disse regionene. Generelt er imidlertid holdningene i rovdyrregionene mindre positive enn i resten av landet for alle grader av urbanisering – det vil si at i en by på størrelse med Hamar eller Steinkjer, men utenfor rovdyrområdene, vil holdningene være enda mer positive.

I rovdyrregionene finnes den største konsentrasjonen av negative holdninger på små tettsteder, og ikke i virkelig grisgrendte områder, der holdningene er tydelig mer positive. De som har rovdyra aller nærmest innpå seg har altså ikke de minst positive holdningene.

Vi antar at dette henger sammen med at de som bor aller tettest på naturen har tatt et klart valg om nettopp det, og at de godt kan tenke på store rovdyr som naturlige deler av omgivelsene. Når det gjelder framveksten av et positivt syn på rovdyr i distriktene mer generelt, mener vi (på bakgrunn av tidligere forskning) at det er en tendens til at de som ikke har noen sterk kulturell forankring i tradisjonell utmarksbruk og fysisk ressursutnyttelse, lettere inntar en slik holdning. De deler ofte med sine sambygdinger en kjærlighet til naturen der de bor, men de har ikke noe i mot å oppfatte den som villmark der menneskene spiller annenfiolin, og der de store rovdyra naturlig hører til. I likhet med mange av dem som har et tradisjonelt syn på bruken av utmarka, har de ofte valgt å bosette seg – eller bli boende – i utkantene på grunn av naturen der.

I tidligere studier har vi sett tendenser til at det er en generasjonseffekt inne i bildet: Yngre folk kan se ut til å være mer positive – og av og til mer likegyldige – til rovdyr enn eldre folk. Vi har også sett en effekt av sosial posisjon, utdanning og kulturell orientering: Det kan se ut til at en ”middelklassekultur” disponerer for et positivt syn på rovdyr, også på bygda.
Sammenlignet med en tilsvarende undersøkelse fra 2000 er det nå en god del flere i landet sett under ett som ønsker rovdyrbestander på dagens nivå eller større, og færre som vil redusere bestandene. Dette til tross for at bestandene faktisk er større i dag enn i 2000.

I kommende analyser av data fra denne undersøkelsen vil vi gå dypere inn i årsakssammenhengene bak ulike oppfatninger av rovvilt og rovviltforvaltning, og se på hvordan disse virker sammen. Slike resultater blir presentert i en senere rapport.

Kontaktperson i NINA: Ketil Skogen

Her kan du lese mer: