De små erte- og kulemuslingene kan si mye om miljøforholdene i ferskvann, men store kunnskapshull gjør det vanskelig å vurdere hvordan det går med dem.
Erte- og kulemuslinger er bare 3-25 mm store, men har en viktig rolle i næringskjeden. Foto: Darius Halabowski.
Erte- og kulemuslinger er små ferskvannsmuslinger som du kan finne både i de minste vannpyttene i fjellet og dypt nede i de største innsjøene. De renser vannet, og partiklene de fjerner fra vannet blir god mat for dem selv og andre bunndyr. I tillegg er de viktig fiskemat; i fiskemager kan det være smekkfullt av dem! Men til tross for den viktige rollen i næringskjeden, vet vi mye mindre om dem enn større, mer kjente ferskvannsmuslinger, som elvemuslingen.
Jon H. Magerøy, forsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA), har deltatt i arbeidet til Verdens naturvernunion (IUCN) med å vurdere hvor truet alle ferskvannskjell (bivalver) i Europa er (den europeiske rødlisten).
– Da ble det åpenbart for oss at det har blitt forsket svært lite på erte- og kulemuslingene i Europa i løpet av de siste 50 årene og at vi vet veldig lite om disse artene. Blant annet vet vi lite om noe så grunnleggende som artenes nåværende utbredelse og tilstand i de fleste land. Derfor ønsker vi å sette fokus på disse artene, sier Magerøy.
Det har Magerøy og samarbeidspartnerene prøvd å gjøre noe med ved å publisere en ny europeisk, vitenskapelig studie som setter søkelyset på den grunnleggende kunnskapsmangelen om ertemuslinger.
Mangler kunnskap fra de siste 50 årene i Norge
I Norge er behovet for ny forskning på erte- og kulemuslinger akutt.
Ferskvannsøkolog og professor Anna Karin Økland har tidligere gjort omfattende arbeid med artsgruppen, men siden 1970-tallet har det kun blitt gjort enkelte undersøkelser.
– De siste norske rødlistene er basert på utdaterte data om erte- og kulemuslinger, og vi har i dag ingen anelse om hvordan det går med dem, sier Magerøy.
Han håper å få midler fra Artsdatabanken til å velge ut noen av Øklands lokaliteter som han kan undersøke med både klassisk metodikk og bruk av miljø-DNA.
Miljø-DNA vil kunne gjøre de enklere å overvåke disse artene, da de kan være svært vanskelige å identifisere med klassisk metodikk, hvis man ikke er en ekspert på dem. Denne teknologien vil kunne bidra til å identifisere endringer i utbredelse sammenlignet med Øklands data fra 1950- til 1970-tallet. Det vil også gjøre det mulig å etablere overvåkingsprogram på artsnivå.
Sumpkulemusling (Sphaerium nucleus). Foto: Vincent Prié.
Særegne dyr
Én av grunnenen til at erte- og kulemuslinger finnes i de fleste ferskvannslokaliteter er at de er fantastiske til å spre seg. De kan nemlig feste seg til insekter, fisk, amfibier, pattedyr og fugler, og få haik med dem.
De har også evnen til å reprodusere raskt når det kommer til en ny lokalitet. De kan nemlig være tvekjønnede (hermafroditter) og befrukte seg selv. I tillegg er de de eneste ferskvannsmuslingene som føder levende unger, og disse er allerede klare til å produsere nye babymuslinger i det de kommer ut av mormuslingen. Da kan det raskt bli mange erte- og kulemuslinger.
De fascinerende muslingene forteller dessuten, i likhet med elvemuslingen, om miljøforholdene i vannet. Fordi de er følsomme for surhetsgraden i vannet, kan vi bruke dem som indikatorer på om forsuringen i vannet har blitt bedre eller verre.
Storertemusling (Pisidium amnicum). Foto: Vincent Prié.
I dag brukes erte- og kulemuslinger på slektsnivå til å vurdere økologisk tilstand i ferskvann i Norge, men hvis man hadde brukt de mange artene innenfor gruppen ville vi kunne få mye mer detaljert kunnskap om forsuringssituasjonen. For å kunne gjøre det, trenger vi mer data om hvor de forskjellige artene finnes. I tillegg vil mere artsdata gi oss muligheten til å forstå hvordan de enkelte artene påvirkes av klimaendringer, forurensning og endringer i vannkvalitet.
Hva kan vi gjøre videre?
Studien som nå er publisert foreslår flere tiltak som kan bedre bevaringsarbeidet for erte- og kulemuslinger samt ferskvannsøkosystemer generelt. Inntil vi har nok kunnskap til å utvikle artsspesifikke forvaltningsplaner, anbefaler forskerne generelle tiltak for å beskytte og restaurere våtmarksområder, redusere forurensning og kontrollere fremmede arter. Samtidig er det viktig å involvere lokalsamfunn og oppmuntre til medvirkning gjennom folkeforskning. Dette vil ikke bare forbedre kunnskapen om ertemuslinger, men også styrke det generelle bevaringsarbeidet for ferskvannsøkosystemer.
Fremover vil forskerne og andre samarbeidspartnere fortsette å sette fokus på erte- og kulemuslingene. Blant annet vil IUCN publisere den europeiske rødlisten og en handlingsplan for ferskvannsskjell, som skal leveres til EU-kommisjonen, i løpet av året som kommer. Dette gjøres i samarbeid med et europeisk forskningsnettverk for ferskvannsskjell (CONFREMU), der Magerøy også deltar.
Les mer: Off the conservation radar: the hidden story of Europe's tiny pea clams (Bivalvia: Sphaeriidae)
Kontakt: Jon H. Magerøy