Landskapsformer og værforhold, for eksempel snødybde, påvirker dyrenes vandringsmønster og kryssingspunkter på jernbanen. Gode beiteforhold nær jernbane tiltrekker seg flere hjortedyr, mens nærhet til mennesker og stor trafikk langs jernbanen har motsatt effekt. I sum er det mange faktorer som påvirker sannsynligheten for at tog møter dyr.
I rapporten viser forskerne at en strekning som har relativt få dyrepåkjørsler i en periode, kan fremstå svært ulykkesbelastet i en annen periode, og at dette i stor grad samvarierer med endringer i bestandsstørrelser og værforhold.
–Vi ser at de fleste påkjørslene ikke nødvendigvis er samlet rundt korte strekninger med spesielle egenskaper. Tvert imot ser vi at påkjørsler skjer over nesten hele linja. Vi tror derfor at det på store deler av jernbanenettet må gjennomføres tiltak over lange strekninger før vi kan forvente å se en større nedgang i antall påkjørsler, sier Christer M. Rolandsen, forsker i NINA.
To tiltak forskerne har sett nærmere på er vegetasjonsrydding og viltgjerder langs Nordlandsbanen.
Ser ikke elgen for bare trær
Nordlandsbanen er den strekningen i Norge som samlet sett har flest ulykker. Langs store deler av jernbanen er det områder med mer eller mindre sammenhengende skog hvor elgen har svært mange kryssingsmuligheter. Vegetasjonsrydding har til hensikt å fjerne føde og skjul for dyrene, og dermed redusere oppholdstiden på eller nær banen. Ved å rydde bort større trær og annen vegetasjon blir dessuten sikten bedre. Det kan gjøre det lettere for lokfører å registrere kryssende dyr.
–Vi ser at vegetasjonsryddingen Jernbaneverket har gjennomført kan redusere antallet elgpåkjørsler, men at effekten av ryddingen varierer og at det ikke alltid kan spores en nedgang i ulykkesstatistikken, sier Rolandsen.
Forskerne tror denne variasjonen blant annet kan skyldes bredden det blir ryddet, lengden på strekningen som ryddes og håndtering av hogstavfall.
–Vi hadde ikke nok informasjon om slike forhold i denne studien. Det er en påminnelse om at vi i fremtiden vil være tjent med studier som har mulighet for en mer eksperimentell tilnærming hvor slike forhold kan undersøkes nærmere, forklarer Rolandsen.
Korte gjerder, liten effekt
Saltfjellet er en særlig belastet strekning for tamreinpåkjørsler, her krysser nemlig Nordlandsbanen viktige vinterbeiteområder for tamrein. I 2010 satte Jernbaneverket opp et fire kilometer langt gjerde langs en del av strekningen for å få ned antall ulykker. Gjerder er i utgangspunktet et effektivt tiltak for å redusere antall dyrepåkjørsler. Rapporten viser likevel at det oppsatte gjerdet på Saltfjellet antagelig ikke har resultert i færre ulykker på strekningen totalt sett. Riktignok har det ikke vært registrert påkjørsler innenfor gjerdet, men derimot fant forskerne at påkjørslene nå skjer i tilnærmet like stor grad i endene av gjerdet. Rolandsen er ikke overasket.
–Gjerdet er relativt kort, og det er stor variasjon i hvor på Saltfjellet ulykker skjer i ulike år. Selv om gjerdet kan ha medført at enkelte påkjørsler har blitt avverget, er det sannsynlig at vi her ser et eksempel på ulykkesforflytning. Før gjerder etableres, og lengden på dem besluttes, bør derfor det omkringliggende landskapets kanaliserende egenskaper på dyrs forflytninger vurderes.
Gjerde for å hindre påkjørsler av elg og rein i Holmvassdalen inspiseres av Jan Birger Almåsbro, Jernbaneverket. Foto: Astrid Busengdal, Jernbaneverket.
Kan vi redusere antallet dyrepåkjørsler?
Det finnes neppe enkle og billige løsninger på problemet med dyrepåkjørsler. Men mer kunnskap som kan medføre tiltak som reduserer påkjørselsfrekvensen kan bidra til vesentlige samfunnsøkonomiske besparelser og reduserte lidelser for både mennesker og dyr. Forskerne ser derfor et stort behov for mer forskning på hvilke tiltak som kan redusere dyrepåkjørsler på jernbanen, men også på veg.
–Før-, under- og etterundersøkelser av tiltak, som også inkluderer en sammenligning med representative kontrollstrekninger, vil gi oss et bedre grunnlag for å avklare hva som faktisk virker og ikke virker. På sikt vil det redusere mengden ressurser som kanaliseres til tiltak uten eller med liten effekt, sier Rolandsen.
I tillegg til kunnskap om effekten av avbøtende tiltak er det behov for studier som besvarer hvordan tiltak kan gjennomføres med minst mulig negative effekter på dyrs og menneskers bruk av landskapet. Hva er langtidskonsekvensene av lange viltgjerder med få kryssingsmuligheter? Hvordan kan vi best mulig designe «flerbruks-overganger»? Og når bør andre alternativer bør vurderes framfor bruk av gjerder?
–En styrke for framtidige prosjekt vil være at de organiseres slik at man oppnår stor grad av samarbeid mellom forskere, forvaltning og næringsutøvere om å finne fram til de riktige spørsmålene forskningsprosjekter skal besvare, slik at man finner de best mulig løsningene for alle parter, avslutter Rolandsen.
Jernbaneverket har som en følge av økningen i dyrepåkjørsler utarbeidet en handlingsplan for å redusere ulykkestallene. Som et ledd i dette arbeidet har forskere fra Norsk institutt for naturforskning analysert dyrepåkjørsler på norske jernbanestrekninger over en 20-års periode, og vurdert effekten av avbøtende tiltak på Nordlandsbanen.
Kontakt: Christer M. Rolandsen
Resultatene presenteres i NINA Rapport 1145:
Rolandsen, C. M., Solberg, E. J., Van Moorter, B. & Strand, O. 2015. Dyrepåkjørsler på jernbanen i Norge 1991–2014. – NINA Rapport 1145. 111 s.