Ved hjelp av ørsmå lysloggere har forskere avdekket fjelljoens trekkruter: fra Arktis til Afrika. Studien viser at fuglene er avhengige av mer enn bare det arktiske økosystemet.
Ved hjelp av lysloggere, klarte forskerne å følge fjelljoen fra hekkeplassene på Svalbard og Grønland til overvintringsområdene på den andre siden av jordkloden.Foto © Børge Moe/NINA
Tekst: Helge M. Markusson/Framsenteret
Ny teknologi har gjort det mulig å studere fjelljoens migrasjon fra Svalbard og Grønland. Studien benyttet såkalte lysloggere som veier kun 1-2 gram. De måler lysintensitet gjennom hele døgnet og ved å finne tidspunktet for soloppgang og solnedgang kan både bredde- og lengdegrad beregnes. Selve lysloggeren er festet på en plastring som festes på foten når fjelljoen befinner seg i Kongsfjorden på Svalbard sommerstid.
-Det er ingen radiosender, derfor er vi avhengig av å fange fuglene når de vender tilbake til Arktis året etter, forteller Sveinn Are Hanssen.
Sveinn Are Hanssen (t.v) og Børge Moe, begge NINA-forskere ved Framsenteret i Tromsø, har vært sentrale i gjennomføringen av studiet.
Fra Svalbard til Afrika
Ved hjelp av disse, klarte forskerne å følge fjelljoen fra hekkeplassene på Svalbard og Grønland til overvintringsområdene på den andre siden av jordkloden, Sør i Atlanterhavet og i det Indiske hav, utenfor Sør-Afrika, Namibia og Angola. Dataene fra lysloggerne viste også at fjelljoen gjør viktige stopp både på veien sørover og nordover, for eksempel Nord-Atlanteren mellom Grand Banks og Azorene og ved Vest-Afrika.
Avhengig av arktisk økosystem
Både overvintringsområdene og stoppestedene deler fjelljoen med en rekke andre sjøfugl-arter som er på trekk, men det er bare noen få arktiske sjøfugler som trekker så langt som fjelljoen. Rødnebbterne, som er kjent for å ha verdens lengste dyre-migrasjon, deler store deler av trekkruten til fjelljoen. Det samme gjør Sabinemåke som er en relativt sjelden måke-art. Studien understreker derfor at de arktiske sjøfuglene er avhengige av mer enn bare det arktiske økosystemet. De er avhengige av friske og velfungerende marine økosystemer på en global skala, fra den nordlige halvkule til den sørlige.
Viktig samarbeid
Moe og Hanssen berømmer samarbeidet med alle forsker-kollegaene, som har gjort det mulig å dekke både Grønland og Svalbard- som utgjør viktige deler av fjelljoens hekkeutbredelse i Arktis. -Dette er en modell som det også er viktig å benytte på andre arktiske arter, understreker forskerne fra NINA.
Studien er nylig publisert i tidsskriftet PLoS ONE.
O. Gilg, B. Moe, S.A. Hanssen, N.M. Schmidt, B. Sittler, J. Hansen, J. Reneerkens, B. Sabard, O. Chastel, J. Moreau, R.A. Phillips, T. Oudman, E. Biersma, A.A. Fenstad, J. Lang & L. Bollache (2013) Trans-Equatorial Migration Routes, Staging Sites and Wintering Areas of a High-Arctic Avian Predator: The Long-tailed Skua (Stercorarius longicaudus) PLoS ONE 8(5): e64614. doi:10.1371/journal.pone.0064614.
Kontakt: Sveinn-Are Hanssen
Les mer på Framsenterets nettsider