Norske miljøforskere har funnet per- og polyfluorerte forbindelser, såkalte PFAS-er, i både dyr, luft og snø. For første gang er slike fluorforbindelser også funnet i ulv.
Oter. Foto: Torgeir Nygård/NINA
Skrevet av: Christine S. Solbakken/Norsk institutt for luftforskning
I rapporten «Screening av nye PFAS-stoffer i Norge 2018», som NILU, NINA, NIVA og Polarinstituttet har utarbeidet på vegne av Miljødirektoratet, presenteres analyser av vanlige og nye PFAS-er i terrestrisk og marint miljø, inkludert arktisk.
– Vi fant det vi kaller «vanlige PFAS-er» i alle prøvene vi tok, unntatt luftprøvene fra Zeppelinobservatoriet på Svalbard, forteller seniorforsker Linda Hanssen fra NILU – Norsk institutt for luftforskning. – Det bekymrer oss, for mange av disse stoffene er faset ut og forbudt å bruke, men de overlever ute i miljøet og ender opp i dyr.
PFAS-er utgjør en stor gruppe kjemiske forbindelser som brukes i mange ulike forbrukerprodukter, på grunn av sine unike vann- og smussavstøtende egenskaper. Du finner disse fluorstoffene i alt fra matemballasje og kosmetikk til tekstilimpregnering, brannskum, plantevernmidler og mye mer.
Høyest PFAS-nivåer i dyr som spiser fisk
De høyeste fluorkonsentrasjonene fant forskerne i prøver fra oter – med isbjørn, polarrev, havørn, polarmåke, ulv og elg på de neste plassene.
– Dette viser at de høyeste nivåene er i dyrene som lever marint og spiser fisk, sier seniorforsker Børge Moe fra Norsk institutt for naturforskning (NINA). – PFAS-nivåene har økt dramatisk i oter i Skandinavia, og det blir viktig å følge med på om forbud og reguleringer av PFAS resulterer i en bedre trend. Det viser også hvor viktig det er å undersøke miljøgifter i våre rovdyr, som lever på toppen av næringskjeden.
Det er første gang PFAS måles i ulv fra Norge, men Børge Moe understreker at de målte nivåene er lave, og det skyldes at elg er viktigste føde for ulven.
– Resultatene fra screeningen gir oss mer kunnskap om forekomsten av både kjente og nye PFAS-er. Dette er potensielt svært miljøskadelige stoffer. Dataene bruker vi som dokumentasjon i arbeidet med å få til strengere internasjonale reguleringer av nye miljøgifter, sier Ellen Hambro, direktør for Miljødirektoratet.
Ønskede egenskaper betyr trøbbel for miljøet
Blant PFAS-enes mer ettertraktede egenskaper er evnen til å gi god gli på ski. Snøprøver samlet inn i et område på Østlandet, der det har foregått testing av ski i forbindelse med et Norgescup-renn i 2017, viste seg da også å inneholde fluorstoffer.
– Vi fant høyere nivåer av fluorstoffer i snøprøvene enn det vi fant i prøvene av vann, jord, sediment, luft og støv, sier Linda Hanssen. – Det er godt kjent at skismøring inneholder fluorstoffer. Likevel kan vi ikke knytte nivåene målt i de ulike dyregruppene direkte til skismøring som kilde i denne rapporten. Men når skismøring avsettes i snø og spres videre blir det en av mange kilder til PFAS i norsk natur.
Fluorstoffer i miljøet kan påvirke både dyr og planter som tar opp disse stoffene, men de kan også være en kilde til PFAS i drikkevannet gjennom avrenning. Nivåene som ble målt i snø fra skitestområder overskrider delvis de grenseverdiene EU har foreslått for drikkevann.
– Data fra dette studiet vil være et viktig bidrag til arbeidet som gjøres under Stockholmkonvensjonen, sier seksjonsleder Geir Wing Gabrielsen fra Norsk Polarinstitutt. Norske myndigheter vil bruke disse data om PFAS i forhandlingene med å fjerne uheldige stoffer fra naturmiljøet.
Mer PFAS i avløpsvann fra Longyearbyen enn fra Oslo
Forskerne tok også en rekke ulike vannprøver, blant dem prøver av avløpsvann fra Longyearbyen, overflatevann fra Mjøsa og vann fra kummer i bolig- og industriområder i Oslo.
– Vi vet fra før at avløpsvann er en kilde til PFAS i naturen, sier seniorforsker Dorte Herzke fra NILU. Hun tok prøvene fra avløpsvannet i Longyearbyen, i samarbeid med Havforskningsinstituttet.
Hun forteller videre at når avløpsvann slippes ut direkte i naturen uten noe form for rensing, kan PFAS-konsentrasjonene være høyere enn forventet.
– Grunnen til at avløpsvann fra små steder som Longyearbyen kan inneholde mer fluorstoffer enn avløpsvann fra større byer er rett og slett fordi vannrenseanleggene i de større byene er mer avanserte. De har utstyr til å fjerne PFAS fra avløpsvannet før det slippes ut i naturen, det har ikke de små byene rundt om i Norge. Så dette er ikke spesielt for Longyearbyen, avslutter Dorte Herzke.
Les rapporten «Screening av nye PFAS-stoffer i Norge 2018»
Kontaktperson i NINA
Børge Moe, seniorforsker
Per- og polyfluorerte forbindelser (PFAS-er) er en stor gruppe kjemiske forbindelser som brukes i mange ulike forbrukerprodukter fordi de virker vann-, fett- og smussavstøtende. De er meget stabile og vanskelige å bli kvitt når de først kommer ut i miljøet, og det er påvist at flere av dem hoper seg opp i organismer. Det gir økt risiko for helseskade på både dyr og mennesker. Begrepet «vanlige PFAS-er» omfatter de forbindelsene der karbonkjeden (C4-C14) er fullt ut fluorert, og der den funksjonelle gruppen er karboksylat eller sulfonat.
Som del av Miljødirektoratets screeningprogram for 2018, del 1, har forskere fra NILU – Norsk institutt for luftforskning, Norsk institutt for vannforskning (NIVA), Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Norsk Polarinstitutt (NP) undersøkt biologiske prøver, vann, jord, sediment, luft og støv. Målet var å kartlegge forekomsten av kjente og ukjente per- og polyfluorerte forbindelser, PFAS-er, i både luft, land- og vannmiljøet, samt i Arktis.