Rapporten fra den Nasjonale lakselusovervåkingen viste kronisk høye infeksjonsverdier av lakselus langs store deler av norskekysten i 2008. Overvåkingsresultatene fra 2009 foreligger nå i NINA Rapport 547, og viser fortsatt høyt infeksjonstrykk. Dette gjelder spesielt de mest oppdrettsintensive områdene i Hordaland (Hardangerfjordsystemet), Trøndelag (ytre Trondheimsfjord, Hitra og Flatanger) og til dels Nordland (Sørfold). Andre områder hadde moderat infeksjonstrykk på fisken (ytre Sognefjorden og ytre Romsdalsfjorden). Mens i de store laksefjordene i Finnmark (Alta og Porsanger) samt Aust Agder hadde fisken en ubetydelig lakselusinfeksjon.
Noen av de nasjonale laksefjordene, spesielt de største (for eksempel Trondheimsfjorden og Namsenfjorden), ser ut til å kunne ha en positiv effekt. De mindre nasjonale laksefjordene, som oftest i indre del av fjordene (for eksempel Altafjorden og Sognefjorden), ser også ut til å kunne ha en positiv effekt dersom de er store nok (Sognefjorden), men det er her vanskelig å skille mellom hva som er effekt av manglende oppdrett og hva som er effekt av større mengder ferskvann. Andre av våre nasjonale laksefjorder, spesielt de aller minste (for eksempel Etne i Hardangerfjorden og Isfjorden i Romsdalsfjorden), ser ut til å ha liten eller begrenset effekt.
Finstad understreker imidlertid at undersøkelsene må gjentas over flere år før klare konklusjoner kan trekkes. Likevel er det klart at utvandrende laksesmolt og sjøørret generelt møter et forhøyet infeksjonstrykk i ytre fjord- og kystområder. Den totale biomassen av oppdrettslaks kan derfor være så høy at selv ”lovlige” luseantall per fisk ikke er tilstrekkelig til å redusere infeksjonstrykket til et bærekraftig nivå. Dersom infeksjonspresset øker ytterligere som følge av resistens og behandlingssvikt i oppdrettsnæringen i 2010, kan konsekvensene bli dramatiske for våre ville laksebestander. Det vil derfor være nødvendig å både senke tiltaksgrensen og synkronisere tiltakene for å redusere infeksjonsnivået til godt under 10 lus per villfisk, og dermed nå målsettingen om ”ingen negativ effekt”. Dersom dette ikke lenger er mulig, for eksempel gjennom økt behandlingssvikt i anlegg, er det nødvendig å vurdere produksjonsreduksjon, brakklegging/branngater eller andre produksjonsregimer i større fjordområder eller kystavsnitt. Og på den måten tilpasse produksjonen i henhold til det villfisk tåler.