I Norge har vi noen få spesielle naturtyper som huser et stort antall sjeldne arter, og vi kaller disse artsoasene for hotspot-habitater. I prosjektet ARKO har forskere kartlagt et utvalgt av slike hotspot-habitat – deriblant gamle edelløvtrær.

Europas mest verdifulle almetrær

Her til lands har vi sannsynligvis godt over hundre tusen gamle edelløvtrær. De står både i gamle kulturlandskap og skoger, og de største ansamlingene finner vi i bratte lier på Vestlandet. Denne bestanden av gamle edelløvtrær er viktig ikke bare for Norge, men også i et skandinavisk og europeisk perspektiv.

I hele Europa rammes alm nå av almesyken – en dødelig sykdom som forårsakes av en soppinfeksjon. Denne har blitt spredt globalt av mennesker og truer nå både trærne og deres tilknyttede biomangfold. I de fleste delene av Skandinavia og Europa finnes nå få gamle almetrær igjen, men almesyken har ennå ikke nådd Vestlandet. En annet alvorlig soppinfeksjon rammer ask og forårsaker askeskuddsyke, som nå forekommer over hele askens utbredelsesområde. På grunn av disse sykdommene er både alm og ask rødlistete arter.

Hotspot-habitatet gamle edelløvtrær huser et stort mangfold av lav, moser og sopp. Mange av lavartene knyttet til gamle alme- og asketrær har trolig sine største popu-lasjoner i Europa på Vestlandet, ikke minst mange oseaniske arter. Mye er fortsatt ukjent. Parallelt med kartleggingen i ARKO har vi gjennom et prosjekt finansiert av Artsdatabanken funnet minst 70 nye sopparter for Norge og minst sju nye sopparter for vitenskapen. Vi har funnet åtte nye lavarter for Norge og en art som sannsynligvis er ukjent for vitenskapen. Disse nye artene vokser ikke alle på gamle edelløvtrær, men også på død ved og andre substrater i de samme miljøene. Resultatene våre har ført til bedre vurderingsgrunnlag for flere rødlistearter. Likevel finnes det mye igjen å oppdage i hotspot-habitatet, og det er viktig at tiltak settes i gang for å redusere effektene av tresykdommene.

Hvit vedkorallsopp (NT) på askelåg. Foto © John Bjarne Jordal.

Bør trærne styves på nytt for artsmangfoldets skyld?

Bestanden av gamle edelløvtrær er utsatt for flere trusler i tillegg til sykdommer. Granplanting og hjortens gnaging av bark er blant de viktigste. Mangel på skjøtsel kan også være et problem.

De fleste av de gamle alme- og asketrærne er styvet i tidligere tider. Løv og grener ble høstet og tørket i løpet av sommeren og ga nødvendig næring til husdyrene om vinteren. Spesielt alm har en svært næringsrik bark, som til og med har blitt brukt som føde for mennesker under sultperioder. I dag er det imidlertid svært få trær som styves, siden det er få økonomiske grunner til å gjøre det.

Gamle styvete edelløvtrær er svært viktige for å bevare rødlistearter. Det er fordi disse ofte representerer størstedelen av de biologisk gamle edelløvtrærne. På kort sikt vil de produsere hovedmengden av død ved av større dimensjoner, et viktig levested for mange av artene. En kan spørre seg om det er nødvendig å styve gamle edelløvtrær for å bevare biologisk mangfold. Har styvingen i seg selv positive effekter, eller er ustyvete trær like bra for rødlisteartene så lenge de er gamle nok?

Hypotesen om at styving favoriserer rødlistete lavarter har blitt framført av noen forskere, men ingen studier har sammenlignet gamle styvete trær med gamle ustyvete trær. En slik studie kan være vanskelig å gjennomføre i praksis. Den store aldersforskjellen som ofte finnes mellom styvete og ustyvete trær, gjør det nemlig vanskelig å skille effekten av styving fra effekten av treets alder. I ARKO-prosjektet brukte vi trærnes omkrets som en tilnærming til alder, og etter mye leting fikk vi kartlagt et balansert utvalg av styvete og ustyvete alme- og asketrær over 40 cm i diameter ved brysthøyde (200 alm og 140 ask).

Denne meget sjeldne oseaniske lavarten, Gomphillus calycioides (CR), ble funnet to steder i Hordaland. Foto © John Arne Jordal.

Styving er viktigst for rødlistet sopp

Når vi analyserte vårt balanserte datasett, fant vi at det var signifikant flere rødlistearter på styvete trær enn på ustyvete trær. Forskjellen skyldtes dels at styvete trær i snitt hadde større omkrets enn de ustyvete, spesielt for alm. Den største forskjellen i artsantall sto soppene for. Både totalt og for rødlisteartene forekom flere sopp på de styvete trærne, sannsynligvis fordi styvingen gir mer død ved og flere hulrom, og dermed flere levesteder for soppene. For lav og moser var det små forskjeller i artsrikdom mellom styvete og ustyvete trær. Det ser derfor ikke ut til å være noen grunn til å styve trærne for de barklevende lavene og mosenes skyld. Mange av de soppartene som favoriseres av mer død ved på stammen kan sannsynligvis også leve av død ved som dannes naturlig i skogen.

At skogen får utvikles fritt kan altså sannsynligvis være et bra alternativ for arter på alm og ask i norske edelløvskoger. Dette gjelder i hvert fall i bratte lier der en del lys kommer ned til stammene og der det er både vanskelig og kostbart å styve. Dessuten kan det se ut som om trær som ikke har vært styvet på lang tid, har høy dødelighet ved restyving. I hagemarker hvor hevden har vært mer kontinuerlig, kan det nok være mer fruktbart å opprettholde hevden og styvingen for å skape gode levesteder for lyskrevende arter. Trærne bør da styves jevnlig, slik at grenene ikke blir for grove.

Av Björn Nordén, forsker NINA

• 9 juli 2015
• Tekst: Frid Kvalpskarmo Hansen
• Antall visninger: 11532