Av Helge M. Markusson, Framsenteret

Noen små mil utenfor byen Sortland i Vesterålen på en klar høstdag. De stupbratte fjellene har fått årets første snødekke, og kranser det vakre grønne kulturlandskapet som ligger som et belte mot havet. Selv om vi befinner på 68 grader nord, er dette et av viktige landbruksområdene i landet. Våren kommer tidligere her enn mange andre steder i landsdelen. De grønne gresspirene er den indirekte årsaka til at Johnny Bakken hver vår og høst tilbringer opptil 14 timer i og utenfor bilen. Tålmodig ventende, oftest om natta, utstyrt med kaffetermos og kikkert. Han venter på at gjessene skal komme. For kortnebbgåsa, hvitkinngåsa og grågåsa er Vesterålen rett og slett en gigantisk «bensinstasjon».

Uvurderlig

–Lokalkjente feltassistenter er ofte uvurderlige for våre prosjekter. Det er ofte turvante folk med unik kunnskap om lokale forhold som i tillegg er over gjennomsnittet interessert i naturen. Uten deres kunnskap og kompetanse kan enkelte prosjekter faktisk være umulig å gjennomføre, sier seniorforsker Sveinn Are Hanssen ved NINAs avdeling på Framsenteret i Tromsø.

–Det er ikke uvanlig at jeg loggfører 7-8000 kjørte kilometer i bil. Det må til for å kunne holde oversikten, sier Johnny Bakken.

Dirigent og teller

Johnny Bakken med ei merket grågås. Foto: Johnny Bakken

Til daglig er han profesjonell dirigent for ikke mindre enn fire kor, men når våren og høsten kommer tar han på seg klærne med logoen fra NINA – Norsk institutt for naturforskning på. Og så gjør han jobben: han teller gjessene som lander i området for å ete seg opp, slik at de fly videre, nordover eller sørover. Interessen fikk han på nittitallet, da arbeidet han med datakryptering på Andøya flystasjon. Andøya er base for orionflyene som hver dag flyr ut over det store Barentshavet for å overvåke skips- og flytrafikken, blant annet fra vårt naboland Russland. Etter endt tokt i nord lander flyene og tanker.

Bakken lot seg fange av historien om at gåsa faktisk fløy videre til Svalbard etter «tanking» om våren og gjentok det på vei sørover igjen.

20 år etter er Bakken like oppslukt av historien og alle gjessene.

Uvurderlig

–Folk som er vante til å jobbe i felt er uvurderlige. Opplæring av feltpersonell tar tid, og egentlig er det best å få startet før de er blitt voksne. Feltarbeid minner i så måte mye om turn. Mange forsvinner så fort vi har lært de opp, og begynner med helt andre ting. Det sier Geir Systad, fugleforsker ved NINA – Norsk institutt for 

–Men de som kan jobbe for oss år etter år, kjenner metodene, og ser nyanser og muligheter som uvante folk ikke gjør. De gjør gjerne jobben bedre enn det vi selv kan. Feltarbeidere med erfaring setter jeg stor pris på, sier Systad, som blant annet arbeider med adfers- og populasjonsøkologi med fokus på sjøfugl.

Flyr fort

På et døgn kan det lande over 30.000 gjess i Vesterålen. Da sitter Bakken klar med kikkert, kamera og klikkteller

–Jeg kan eksempelvis telle 1500 kvitkinngjess på et døgn, og jeg slutter aldri å la meg fascinere av disse fuglene. Et eksempel: en fugl jeg hadde registrert her vi er nå, på Vik, ble «lest» på Svalbard 16 timer etter. De har ei marsjfart på mellom 70 og 80 kilometer i timen, forteller Bakken.

Når Johnny Bakken kjører rundt i vårnatta eller høstdagen og teller gjess har det interesse for flere enn han selv og institusjonen som mottar rapportene.

For de som lever av jorda, gårdbrukerne, er gåsa et godt tegn på at nå er våren her, men også et illevarslende signal. I det subarktiske landskapet i Vesterålen skal det ikke så mange besøk av gjess før det går kraftig ut over avlinga til bonden. Dette er beite- og grasmark som blant annet gir fårekjøtt av høy klasse. Dermed må antall gjess holdes på et nivå som gjør at den ikke trues som bærekraftig art, men heller ikke er en trussel for økosystemet.

Det hele blir et slags spill. Bøndene jager gåsa, noen går sammen og bygger skremsler mens andre skyter. Og gåsa lærer.

–Uttrykket «dum som ei gås» motbevises hvert eneste år. Når man gjennom mange år har fått følge de tett, blir jeg stadig både imponert og overrasket over intelligensen, fantasien og kreativiteten de viser. Det kunne blitt en egen bok å gå inn på dette. Gjess har et intrikat vaktsystem, i tillegg deres «forståelse» av hvor de er trygg eller ikke. Prøv gjerne å kalle det instinkt, men de «senser» også hvilke mennesker som er skremmende eller ikke, sier Bakken.

Hvitkinngjess på plass for tanking i Vesterålen. Hvert år tar den turen fra Skottland til Svalbard, med innlagte stopp langs kysten. Her i selskap med ei rødhalsgås. Foto: Johnny Bakken.

Forvaltningssuksess på kortnebbgås

Den Svalbard-hekkende bestanden av kortnebbgjess har vært i kraftig vekst siste tiår. På rekordtid har bestanden nå blitt redusert til det vedtatte nivået.

I en internasjonal forvaltningsplan var et av målene å redusere tallet på kortnebbgås slik at beiteskader på Svalbardtundraen begrense og konflikter med landbruksinteresser reduseres.

Belgia, Nederland, Danmark og Norge er enige om at antallet kortnebbgås skal ligge på omkring 60 000 individer. Gjennom regulær høstjakt i Norge og Danmark skal bestanden reguleres til dette nivå. Forrige telling viste 76 000 gjess, og jaktsesongen 2014/2015 utvidet Danmark jakttiden til ut januar for å øke antall fellinger. Dette har hatt stor effekt på bestanden. Den økte jakten i Danmark, sammen med normal dødelighet og dødelighet som skyldes skadeskyting, har medført at bestanden nå ligger på det vedtatte nivået.

–Vi vet at dersom vi øker voksendødeligheten for en langtlevende art som kortnebbgås, så vil dette gi utslag i bestandsutviklingen. Det er likevel overraskende at jakten har vært så effektiv.

Det forteller Ingunn M. Tombre, seniorforsker i NINA og nasjonal fagekspert i den internasjonale prosessen. 

Nattarbeid

Johnny Bakken selv innrømmer at han setter pris på bijobben, der han bistår Tombre.

–Vesterålsnatta altså! Jeg ser rev, oter, elg, fjellvåk, kongeørn, vandrefalk, plutselig kan det lande traner i kikkertavstand, sier Bakken.

Men aller mest liker han gåsa.

–Gjessene som hver vår dukker opp på våre grønne beitemarker, er som for meg som levende edelstener i landskapet – de gjør verden til et vakrere sted å være, sier Johnny Bakken.

Artikkelen er opprinnelig publisert på Framsenterets nettsider. 

• 9 mars 2016
• Tekst: Camilla Næss
• Antall visninger: 4395