Mye smågnagere førte til at mange snøuglepar gikk til hekking i år. Noen steder gikk det imidlertid galt da smågnagerbestanden brøt sammen i løpet av sommeren.
Hodeportrett av voksen snøuglehunn tatt i forbindelse med fangst og påmontering av satellittsender i 2015. Foto © Karl-Otto Jacobsen
Det norske snøugleprosjektet ble startet i 2005 som et samarbeid mellom Norsk institutt for naturforskning (NINA), Agder naturmuseum og botaniske hage (ANM) og Norsk Ornitologisk Forening (NOF). Hovedformålet var å få mer kunnskap om bestandsforhold og vandringsmønster hos denne arktiske nomaden, som var blitt mer sjelden å se i Norge de siste ti-årene.
Smågnagere er essensielle for hekkingen
Lemen og andre smågnagere i høyfjellet utgjør hovednæringen for snøuglene i hekkesesongen, og høye tettheter av disse små gnagerne er nødvendig for at snøuglene skal velge å gå til hekking i et bestemt fjellområde. Forekomsten av smågnagere har sykliske svingninger, og hekkefunn av snøugler innenfor en region følger disse svingningene som gjerne går i 4-årssykluser (med variasjon 3-5 år). Fravær av slike gnagertoppår i lange perioder siden midten av 1980-tallet har vært medvirkende til fravær av uglene. Nå kan imidlertid mye tyde på at disse syklusene har blitt regelmessige igjen. Siden prosjektet startet i 2005 har vi dokumentert snøuglehekkinger i Norge i 2007 og 2011, med 2011 som det beste året siden 1978.
Året 2015 viste seg å bli et nytt godt smågnagerår i store deler av Nord-Fennoskandia – det vil si de nordlige delene av Norge, Sverige og Finland. Observasjoner av snøugler på vårvinteren gjorde at snøugleprosjektet i begynnelsen av mai gikk ut med oppfordring om å melde inn observasjoner. Vi fikk inn mange meldinger om observasjoner fra store deler av Nord-Norge, og på bakgrunn av disse har vi kartlagt forekomsten av snøugler i hele denne regionen. Prosjektet har til nå oversikt over 23 snøugle¬hekkinger eller hekkeforsøk i Finnmark, Troms og nordlige Nordland, fordelt på 8 kommuner. Det er imidlertid sannsynlig at flere par har hekket, etter som vi også har registrert noen par hvor vi ikke har lyktes med å lokalisere selve reiret.
Snøuglehunn slippes etter å ha fått påmontert satellittsender på ryggen. Foto © Karl-Otto Jacobsen.
Varierende hekkesuksess
Snøugleparenes hekkesuksess har imidlertid vært varierende. Smågnager¬bestanden brøt sammen i løpet av sommeren i noen av hekkeområdene, så en del par mislyktes med hekkingen. I tillegg til kartleggingen i Norge, er det i løpet av sommeren dokumentert 23 hekkinger eller hekkeforsøk i Sverige og ti i Finland. Det vil i praksis si at det samlede antallet av hekkende snøuglepar som er bekreftet i Fennoskandia hittil i år er 56. Dette er på samme nivå som ved forrige smågnagertoppår i 2011, men da var hovedtyngden av hekkingene i Norge. Under feltarbeidet i Norge har det blitt fanget sju voksne snøuglehunner som har fått påmontert satellitt¬sendere. Disse vil gi verdifull informasjon om snøuglenes vandringsmønster i de kommende årene.
Snøugla er en karismatisk fugleart og på grunn av dette, sin uforutsigbare opptreden og sin nåværende status som truet, har den nå stor fokus både i inn- og utland. I tillegg til å koordinere det Fennoskandiske samarbeidet på snøugle har Det norske snøugleprosjektet en ledende rolle i ISOWG (International Snowy Owl Working Group) som setter rammene for det internasjonale bevaringsarbeidet for snøugle. Dette arbeidet gjennomføres gjennom det norsk-russiske miljøsamarbeidet. Arbeidet vi gjennomfører i Norge har blitt støttet økonomisk av Fylkesmannens miljøavdelinger i Finnmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelag, Sør-Trøndelag, Oppland, Telemark, Buskerud og Hordaland, gjennom Viltfondet, NOFs snøuglefond og særlig Miljødirektoratet.
Hvis noen har sett snøugle i sommer, eller har opplysninger om funn av reir eller unger, er snøugleprosjektet svært interessert i å få tilbakemeldinger om dette.
Kontaktperson: Karl-Otto Jacobsen. E-post: koj@nina.no, tlf: 99638430/77750410