Grasrotforskere kan bidra til å styrke lokalsamfunnenes tillit til forskning på rovdyr. Forutsetningen er at grasrotforskerne får mulighet til å formidle erfaringer og resultater på uformelle arenaer i nærmiljøet.
Grasrotforskerne mener formidling er spesielt viktig for å skape tillit hos andre. Foto: Jørn J. Fremstad, NINA
Det er politisk uenighet om rovdyrforvaltningen i Norge, og det har bidratt til at flere sår tvil om rovdyrforskernes agenda og resultatene de finner. Kan samarbeid mellom profesjonelle og ikke-profesjonelle forskere bidra til å redusere slike konflikter om kunnskap? For å finne svaret har forskere ved Norsk institutt for naturforskning (NINA) intervjuet 12 grasrotforskere, altså ikke-profesjonelle forskere som har bistått profesjonelle forskere.
– Samtlige vi intervjuet mente at samarbeidet styrket deres egen tillit til forskningen. De hadde dessuten tro på at tilliten kunne spres videre til andre i lokalsamfunnet, sier stipendiat Håkon Aspøy i NINA.
Opplevde dyrenes atferd
Å forsterke tilliten til rovdyrforskning ser ut til å henge sammen med flere ting. For sin egen del la grasrotforskerne vekt på betydningen av at de selv hadde vært med i felt og fått oppleve dyrenes atferd. Det gjaldt både direkte og indirekte kontakt, for eksempel merking eller sporing av rovdyr.
Grasrotforskerne mener formidling er spesielt viktig for å skape tillit hos andre. Forskningsresultater må formidles fortløpende og lettfattelig, og helst av personer som er forankret i de aktuelle lokalsamfunnene. Flere av de som ble intervjuet mener at grasrotforskerne selv er egnet til å ta denne rollen, etter som de har én fot i forskningen og en annen i lokalmiljøet.
– For at grasrotforskning skal føre til økt tillit til forskning og forskere, må folk i lokalsamfunnet tro på det grasrotforskerne forteller. Det øker sannsynligheten for at grasrotforskernes positive erfaringer spres videre, sier Aspøy.
Åpne og lett tilgjengelige resultater
Åpenhet om resultatene, og at de er lett å forstå, er en annen viktig faktor for å lykkes. Her spiller også relasjonen mellom de profesjonelle forskerne og grasrotforskerne inn. De som ble intervjuet trakk spesialt fram mulighetene til å forstå forskningsfunn, og sette dem i sammenheng med egne og andres lokale erfaringer.
Samtidig er det sider ved grasrotforskningen som ikke kan organiseres eller «profesjonaliseres», uten at det ødelegger for muligheten til å bygge tillit. Særlig gjelder det den delen av forskningsformidlingen som grasrotforskerne selv står for. Den foregår gjerne på uformelle arenaer som verken forvaltningen eller de profesjonelle forskerne har tilgang til.
– Det betyr at grasrotforskerne kan nå andre og viktige målgrupper, og diskutere rovdyrspørsmål på måter som oppleves som mer relevante for lokalfolk, sier Aspøy.
Avhengig av samarbeid med grasrota
Grasrotforskerne NINA har intervjuet er rekruttert fra miljøer med jegere og andre naturinteresserte. De fleste hadde i tillegg hatt noe med lokal forvaltning av rovdyr å gjøre i en eller annen form. Rovdyrforskningen er avhengig av utstrakt samarbeid mellom profesjonelle og ikke-profesjonelle. Grasrotforskerne bidrar i prosjektene på mange måter, men særlig med å samle inn data.
Les mer i rapporten Grasrotforskning som konfliktdempende tiltak i rovviltforvaltningen
Kontakt:
Håkon Aspøy
Helene Figari
Olve Krange