News

 

Har evaluert nasjonale laksevassdrag og nasjonale laksefjorder

Publisert: 7. juni 2018
Tekst: juliet.landro

Etter 10 år har vi vurdert hvilken effekt opprettelsen av nasjonale laksevassdrag og nasjonale laksefjorder har hatt. Har det endret forvaltningspraksis, og har det påvirket villaksen i elvene?

Har evaluert nasjonale laksevassdrag og nasjonale laksefjorder
Børselva med Porsangen i bakgrunnen – et nasjonalt laksevassdrag der det munner ut i en nasjonal laksefjord. Foto: Eva B. Thorstad/NINA

For å gi noen av de viktigste laksebestandene i Norge en særlig beskyttelse, har Norge etablert en beskyttelsesordning kalt nasjonale laksevassdrag og nasjonale laksefjorder. Etter 10 år har nå forskere fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Havforskningsinstituttet i tre rapporter evaluert hvorvidt ordningen har bedret bestandsstatus og undersøkt om forvaltningspraksis er endret som følge av beskyttelsesordningen. Rapporten om effekten av nasjonale laksefjorder lakselus og vill laksefisk offentliggjøres av Havforskningsinstituttet i dag.

Effekter på bestandsstatus og høstbart overskudd

— Vi fant ingen forskjell mellom nasjonale laksevassdrag og andre vassdrag i bestandsstatus, målt etter kvalitetsnormen for villaks, men nasjonale laksevassdrag hadde i alle år større høstbart overskudd og bedre gytebestandsmålsoppnåelse enn andre vassdrag, forteller Kjetil Hindar, forskningssjef i NINA.

De nasjonale laksevassdragene ble plukket ut blant de største laksebestandene i Norge, de fleste av dem var i god tilstand da de ble utvalgt. Dette gjør at det er vanskelig å teste om ordningen har bedret bestandsstatus, siden det ikke finnes lignende bestander å sammenligne med.

— Derfor har vi brukt mer indirekte metoder, som modellering, for å gjøre vurderingen, forklarer seniorforsker i NINA, Ola Diserud.

Både andelen rømt oppdrettslaks i bestandene og genetisk innkryssing av oppdrettslaks i bestandene ble høyere med høyere oppdrettsintensitet. Oppdrettsintensiteten ble her målt slik at antallet/biomassen i oppdrettsanlegg som ligger nær elva teller mer enn antallet/biomassen i anlegg som ligger langt unna.

— Analysen vår viser at det å ha en liten oppdrettsbiomasse i nærområdet gir en viss beskyttelse mot at rømt oppdrettslaks vandrer opp i vassdragene og blander seg med villaksebestandene, sier Diserud.

— Nasjonale laksefjorder har en effekt ved at de flytter oppdrettsaktiviteten lenger unna de nasjonale lakseelvene, forklarer Vidar Wennevik i Havforskningsinstituttet.

Også andre faktorer påvirker innslaget av rømt oppdrettslaks: både elver med stor vannføring og vassdrag med mange villaks ser ut til å tiltrekke seg rømt oppdrettslaks. Likevel virker tallrike villaksbestander positivt ved at de tynner ut betydningen av rømt oppdrettslaks, slik at andelen rømt oppdrettslaks blir lavere i vassdrag med sterke villaksbestander. Sterke villaksbestander ser også ut til å ha mindre innkryssing av rømt oppdrettslaks i bestandene.

— Nasjonale laksevassdrag og nasjonale laksefjorder ser ut til å forsinke en negativ effekt av rømt oppdrettslaks på villaks, men ser ikke ut til å kunne forhindre den, konkluderer forskningssjef Kjetil Hindar.

Flere forvaltningsvedtak som ivaretar villaksen

Spørsmålet om hvordan forvaltningspraksisen er endret er krevende å svare på ifølge forskerne, blant annet fordi ordningen overlapper med annet regelverk, og fordi det er gitt rom for skjønn i tolkningen av bestemmelsene i beskyttelsesordningen.

— Vi har gjennomført flere ulike undersøkelser, herunder gjennomgang av NVEs sikrings- og miljøtiltak, omfattende dokumentstudier, spørre- og intervjuundersøkelser for å kaste lys over spørsmålet, forteller forskningsleder Øystein Aas.

Han trekker fram noen av de viktigste vurderingene de har gjort:

— Beskyttelsesordningen har med all sannsynlighet bidratt til flere forvaltningsvedtak som ivaretar villaksen i nasjonale laksevassdrag og nasjonale laksefjorder enn det ville vært uten ordningen. I regional forvaltning er ordningens viktigste funksjon at den bidrar til økt vektlegging av at det må tas hensyn til laks i de utpekte områdene sier han videre.

Forskerne forteller videre at henvisning til og bruk av beskyttelsesordningen i hovedsak er mer utbredt i – og kunnskapen bedre – i statlig miljøforvaltning (direktorat og fylkesmenn), og dårligere i kommuner, fylkeskommuner og hos andre sektorer. Fylkesmennenes bruk og forståelse av ordningen ser imidlertid ut til å variere.

Et annet moment de trekker fram er at beskyttelsesordningen har en overordna målsetting om at laksen i områdene som omfattes av den skal få redusert belastning, men at ordningens bestemmelser har lite fokus på sumvirkninger.

Forskerne påpeker at fagdirektorat og departement har et særlig ansvar for å bidra til klargjøring av skjønnsutøvelse og mer enhetlig bruk av beskyttelsesordningen. Utvikling av for eksempel skriftlige veiledere og tilbud om kurs rettet mot regional og lokal forvaltning vil kunne gi mer enhetlig bruk av ordningen og sikre en grundigere gjennomgang av ulike tiltak i lys av de konkrete bestemmelsene i ordningen.

Les rapportene:

Kontaktpersoner i NINA:
Kjetil Hindar
Ola Diserud
Øystein Aas
Børre Dervo

 

Skriv ut
Search for articles
News archive

Archive

Norwegian Institute for Nature Research

NINA is an independent foundation for nature research and research on the interaction between human society, natural resources and biodiversity.
Follow us on: