Det blir stadig mindre laks i enkelte sunnmørske elver, samtidig øker oterbestanden i området. Det gir grobunn for konflikter.
Forskere har karlagt oterens effekt på bestander av laks og sjøørret på Sunnmøre. Foto: Per Jordhøy.
Oter og laks har sameksistert langs norske vassdrag i århundrer, helt fram til oteren ble jaktet ned og nærmest utryddet i Norge på 1980-tallet. Etter totalfredningen i 1982 har oterbestanden gradvis tatt seg opp igjen og spredt seg langs kysten til Vestlandet. I dag har oter status som sårbar på norsk rødliste, selv om bestanden ser ut til å øke lokalt.
Samtidig har laksebestandene i mange elver på Sunnmøre vært under gytebestandsmålet i en årrekke, og flere av elvene er stengt for laksefiske. Oteren, en etter hvert svært så synlig laksefisker i området, får skylda. Ifølge elveeierlagene ble oter sjelden observert før årtusenskiftet, og tilbakekomsten ser ut til å sammenfalle med nedgangen i laksebestandene.
Vi vet imidlertid lite om hvor stort innhugg oteren faktisk gjør i laksebestandene. I oterprosjektet har forskere ved NINA og Rådgivende Biologer undersøkt hvor mange gytefisk som skades og drepes av oter i fire elver på Sunnmøre gjennom gytesesongen 2019.
Oter en av mange årsaker
Undersøkelsene viser ganske riktig at oter tar en del laks, men det blir feil å gi oteren alene skylden for laksenedgangen mener forskerne. Siden 1970-tallet har en rekke faktorer som blant annet lakselus, rømt oppdrettslaks, klimaendringer og overfiske bidratt til nedgang i villaksstammene i hele landet.
– Det er vanskelig å peke på en enkelt årsak til kollapsen i laksebestandene. Men det er ingen tvil om at svake laksebestander, og bestander under reetablering, kan være spesielt utsatt for oterpredasjon, sier Jiska van Dijk, forsker i NINA.
Oter lever også langs små vassdrag med sterke og stabile laksebestander både på Sunnmøre men også lenger nord i landet. Det er derfor sannsynlig at flere faktorer har svekket deler av laksebestandene på disse elvene på Sunnmøre, som dermed har blitt mer sårbare for tilleggspredasjon fra oter.
Trenger mer kunnskap om oter
Oteren holder til både langs kysten og ved ferskvann. På grunn av sin hemmelighetsfulle adferd, sosiale struktur og store leveområder er det en krevende art å forske på. I Norge er oteren forvaltningsmessig underlagt terrestriske viltarter, mens konflikter rundt fiskepredasjon kan ses som en problematikk som håndteres av fiskeforvaltningen.
Med lite kunnskap om lokal og regional tetthet av oter er det også utfordrende for viltforvaltere å vurdere hvorvidt bestanden tåler beskatning. Forskerne anbefaler derfor å forbedre kunnskapsgrunnlaget ved å studere tetthet, populasjonsdynamikk og diett hos oter langs utvalgte vassdrag.
– Uttak eller flytting av oter vil trolig kun ha en midlertidig effekt. Nye individer vil raskt overta det ledige reviret til otere som fjernes fra vassdraget, sier van Dijk.
Les mer: van Dijk, J., Kambestad, M., Carss, D.C & Hamre, Ø. 2020. Kartlegging av oterens effekt på bestander av laks og sjøørret – Sunnmøre. NINA Rapport 1780. Norsk institutt for naturforskning.
Kontakt: Jiska van Dijk
Gytebestandsmål:
Gytebestandsmålet er mengden hunnlaks som må være igjen i elva etter fisket, for at maksimalt antall smolt kan produseres i elva fra hver årgang med gytefisk. Målet er bestemt av elvearealet og antakelser om elvas produktivitet. Gytebestandsmålet forteller med andre ord når det er nok gytelaks i elva til å høste av et overskudd.
Registrer oterfunn og oterobservasjoner
Oterfallviltprosjektet skal gi en bedre oversikt over den norske oterbestanden. Du kan bidra ved å registrere oterobservasjoner eller levere inn døde otere.
Les mer om oter hos Artsdatabanken.