GPS-data fra pattedyr fra hele verden viser at menneskenes fotavtrykk endrer dyrenes vandringsmønster. Det kan få store konsekvenser ikke bare for artene, men for hele økosystemer.
NINA har samlet GPS-data fra blant annet rådyr, elg, villrein, gaupe og jerv i 15 år. Slike data har lært oss mye om dyrenes vandringsmønster, og har stor verdi også i store, internasjonale studier. Foto NINA.
Sammen med et hundretalls internasjonale forskere, med Senckenberg Institute i Tyskland i spissen, har noen av NINAs storviltforskere avdekket et mønster som gjør seg gjeldende verden over, på tvers av både dyrearter og landegrenser. I områder som er påvirket av menneskelig aktivitet forflytter pattedyr seg i snitt bare halvparten eller en tredel så langt som de ellers ville gjort i et mer naturlig, upåvirket landskap.
– Resultatene viser hvor dramatisk vi mennesker påvirker økologien til alle arter på kloden, sier John Linnell, seniorforsker i NINA.
Når dyr trekker mellom områder bidrar de samtidig til økologiske prosesser som eksempelvis frøspredning og næringstransport. Endringer i trekkmønster påvirker ikke bare artene, men også hele økosystemer.
Unik, global studie
– Denne studien er den første i sitt slag, og representerer en svært positiv trend innen forskning. Ved hjelp av en globale database kan forskere samle og dele data om dyrs bevegelsesmønstre verden over, og forene krefter i arbeider av denne størrelsen.
Forskerne har sammenstilt GPS-data fra 803 individer fordelt på 57 ulike arter verden over. Alt fra harer, villsvin og elefanter, til elg, rådyr og gaupe har blitt utstyrt med GPS-sendere som registrerer dyrenes posisjon hver time i flere måneder.
Ved å sammenlikne dataene med en indeks (Human Footprint Index) som måler i hvilken grad dyrenes leveområder har blitt endret av infrastruktur, bosetting eller landbruk kan forskerne også se hvordan dyrenes trekkmønster/bevegelser påvirkes av menneskelig aktivitet.
Kortere vandringer kan skyldes at dyrene har tilpasset sin atferd til landskapet.
– Rådyr, for eksempel, trekker ofte mot kulturlandskap og gårdsbruk. Her de har rikelig tilgang på mat innenfor mindre områder. Villreinen på den annen side påvirkes negativt. Fragmentering av landskapet og barrierer i form av infrastruktur hindrer mange steder reinens tradisjonelle sesongtrekk, forklarer Linnell.
– Selv om resultatene i seg selv ikke sier mye om hva dette betyr for artenes overlevelse, viser det store bildet hvordan vi i økende grad må akseptere at å studere økologi i det 21. århundre innebærer å studere menneskelig påvirkning, avslutter han.
Les artikkelen i Science:
Tucker et al. (2018) Moving in the Anthropocene: Global reductions in terrestrial mammalian movements. Science 26 January 2018