Gaupe. Foto: Espen Lie Dahl/Norsk institutt for naturforskning
Forskerne i NINA har i samarbeid med en rekke forskere fra Norge og Sverige sett på hva vi fra et naturvitenskapelig ståsted vet om gaupe, jerv, brunbjørn, ulv og kongeørn i Skandinavia. De har videre vurdert hvor det er behov for mer kunnskap om artene og deres relasjon til omverdenen. Oppdraget er gitt av Klima- og miljødepartementet.
Solid kunnskap
Konklusjonen er at det de siste 30 årene er samlet inn store mengder verdifull kunnskap om rovdyrene i Skandinavia.
– I Norge vet vi mer om de store rovdyrene enn i de fleste andre regioner i verden. Vi vet mye om artenes biologi, atferd, og leveområder. Det er likevel noen kunnskapshull som bør tettes med spesifikk forskning, forteller forskerne John Linnell og Torkild Tveraa i NINA.
Viktige spørsmål gjenstår
Ifølge forskerne er dagens kunnskap solid, men samtidig fragmentert, og det gjenstår viktige spørsmål å belyse. Det gjelder blant annet hvordan vi mennesker gjennom jakt, forvaltning, veibygging og skogdrift påvirker rovdyrbestandene. Videre hvordan ulike forvaltningsregimer på rovdyr i Norge og Sverige påvirker felles bestander som deles mellom landene.
I et stadig varmere klima bør det også utforskes hvordan en potensielt økende mengde parasitter og sykdommer vil påvirke rovdyrene og deres byttedyr. Vi vet i tillegg for lite om unge rovdyr, fra de blir født og vandrer ut og blir voksne.
Hvordan kan beitedyr og rovdyr leve sammen?
En av de store utfordringene som gjenstår er hvordan det mest mulig effektivt kan legges til rette for fortsatt beitedrift og vedtatte bestandsmål på store rovdyr i landet.
– Det varierer i dag fra art til art hvor mye vi vet om hvordan de store rovdyrene påvirker sau – og reindriftsnæringen. Dette er kunnskap som bør bygges ut. Vi foreslår også at det spesifikt bør forskes på hvordan andre forhold, som driftsformer, klima og tilgang til andre byttedyr, sammen virker inn på tap av beitedyr, forklarer Tveraa.
– Studier som kan gi en bedre forståelse av tap på grunn av andre forhold enn rovvilt er avgjørende for håndtering av konflikter i forvaltningen av rovvilt og beitedyr, fortsetter han.
Hvordan fungerer forvaltningen?
Rapporten foreslår videre at det bør forskes på forvaltningens ulike strategier, som arealdifferensiert forvaltning og endret beitebruk. Ifølge forskerne bør det utvikles driftsformer som både beskytter beitedyr og som tar hensyn til vedtatte bestandsmål for rovdyrene.
– Vi spør blant annet hvilke endringer i dagens erstatningssystem og tilskuddssystem er nødvendige for at sauehold bak rovviltavvisende gjerder blir lønnsomt. Videre hvordan omlegginger i dagens beitesystem vil slå ut sosialt og økonomisk for den enkelte bonde og samfunnet, sier Linnell.
Et annet moment som er viktig å avklare er hvordan de store mengder med kunnskap om rovvilt i Skandinavia i dag kan utnyttes på best mulig måte i forvaltningen.
Vet for lite om kongeørn
Kongeørn omtales gjerne sammen med de øvrige fire fredete rovviltartene. Sammenlignet med de andre rovviltartene i Norge, er det fortsatt langt igjen før vi kommer opp på samme kunnskapsnivå for kongeørn, ifølge rapporten.
– Det har vært en økende aktivitet på forskning og overvåking av kongeørn i de senere årene, men vi vet fortsatt for eksempel for lite om hvor mange de er, hvor de lever, og hvordan de påvirker beitedyr, forteller Linnell.
Rapporten konkluderer med at det er et stort behov for forskning på alle aspekter av kongeørnas økologi.
Vil bruke gamle og nye data
Mange av disse og andre spørsmål kan besvares ved å analyserer allerede innsamlete data fra forskningsprosjekter og nasjonale overvåkingsprogrammer. Det skjer stadig endringer i verden og det vil imidlertid fortsatt være et behov for nye feltprosjekter, som samler inn data i felt og oppdaterer kunnskapsgrunnlaget løpende. Men, de nye forskningsprosjektene kan være mye mer målrettet mot spesifikke utfordringer enn tidligere.
– Vi foreslår at forskningen organiseres i større prosjekter. Det vil sikre en effektiv datainnsamling, opprettholdelse av nødvendig kompetanse til gjennomføring av feltaktivitet og analyser av innsamlet materiale, og potensielle synergier mellom ulike finansieringskilder, sier Linnell og Tveraa.
Det enorme kunnskapsgrunnlaget på store rovdyr i Norge er et resultatet av forskning finansiert av mange bidragsytere opp gjennom årene. Dette er bidragsytere som Miljødirektoratet, Norges forskningsråd, en rekke fylkesmenn og fylkeskommuner, rovviltnemnder, svenske Naturvårdsverket og EU. Spleiselaget har tillatt en viktig kontinuitet i forskningen.
Les hele rapporten her:
Kunnskapsstatus og kunnskapsbehov for forvaltning av rovvilt i Norge. 2015. – NINA Rapport 1195.