Naturen er i seg selv ikke sårbar, men den kan bli det hvis den utsettes for ytre påvirkning som ikke tar hensyn. Ei ny håndbok beskriver hvordan vi kan gjøre riktige vurderinger av sårbarheten ved ferdsel i verneområdene.
Verneområdene våre skal gi gode opplevelser og ny kunnskap, samtidig som de skal ta vare på urørt natur for ettertiden. Det fordrer at vi ferdes hensynsfullt. Foto: Vegard Gundersen/NINA.
Håndbok for sårbarhetsvurdering i verneområder» er et verktøy for forvaltning av verneområder som skal medvirke til at:
· besøkende i norske verneområder får minneverdige naturopplevelser
· de viktige verneverdiene i nasjonalparker og andre naturområder opprettholdes
· forvalterne i verneområdene lettere kan avgrense områder som tåler mye bruk, områder som bør få være i fred og områder hvor det bør gjennomføres forvaltningstiltak
Norsk institutt for naturforskning (NINA) har på oppdrag fra Miljødirektoratet utviklet metodikk for å kartlegge sårbar natur i verneområdene.
Norske verneområder er attraktive områder for en mangfold av ferdsel og friluftsliv. I 2015 lanserte Miljødirektoratet en ny merkevare- og besøksstrategi for norske nasjonalparker. Dette betyr at alle norske nasjonalparker, og noen større verneområder, skal utarbeide besøksstrategier innen utgangen av 2020. Sårbarhetsvurdering etter denne nye metodikken er et av flere verktøy som skal brukes for å oppnå en god besøksforvaltning.
- Sårbarhetsvurdering av ferdselslokalitetene gir grunnlag for prioriteringer av hvor man kan tilrettelegge for økt ferdsel. Det dokumenterer også hvorfor man velger det ene framfor det andre, noe som gir legitimitet til forvaltningens valg. Samtidig er metodikken egnet til å synliggjøre behov for tiltak, sier Dagmar Hagen og Nina E. Eide som har ledet arbeidet med den nye håndboka.
Slik vurderes sårbarhet
Sårbarhetsvurderingen gjennomføres i konkrete og avgrensa ferdselslokaliteter der det er utfordringer knyttet til dagens ferdsel, eller der det forventes store endringer i nær framtid som kan føre til nye problemstillinger.
Selve sårbarhetsvurderingen beskrives trinn for trinn i håndboka: Den tar utgangspunkt i gjeldende klassifiseringssystemer, åpne databaser og publisert kunnskap. Deretter gjøres det feltbefaring og registreringer. Avgrensing av såkalte sensitive enheter er helt sentralt. En sensitiv enhet er et areal som er spesielt følsomt for ferdsel, som at vegetasjonen tåler lite tråkk før det oppstår slitasje eller at det er leveområde for fuglearter som lett blir forstyrret. En stor del av håndboka inneholder beskrivelser og illustrasjoner av sensitive enheter i fjell, skog og kyst.
Neste trinn i sårbarhetsvurderingen er å vekte hvor eksponert de sensitive enhetene er for økt ferdsel, utfra hvor store områder de dekker og hvordan de er plassert i forhold til dagens og framtidig ferdsel. Dette gir et bilde av lokalitetens «potensielle» sårbarhet for ferdsel og dermed hvor egnet lokaliteten er for tilrettelegging for økt ferdsel. Framgangsmåten er presentert og forklart på en enkel måte i håndboka og kan brukes uten spesialkompetanse på ferdsel, planteliv og dyreliv. Verktøyet gir også mulighet for å vurdere hvordan konkrete forvaltningstiltak påvirker sårbarhet i et område.
Sårbarhetsvurdering av ferdselslokaliteter gjøres systematisk trinn for trinn.
Det hele startet på Svalbard
Håndboka er produktet av et langt og omfattende arbeid. Det hele startet på Svalbard der NINA på eget initiativ utviklet metodikk for sårbarhetsvurdering av ilandstigningssteder for cruisetrafikk, som kom ut som en Håndbok i 2014. I forbindelse med besøksstrategi for nasjonalparkene på fastlandet ønsket Miljødirektoratet å videreutvikle sårbarhetsmetodikken. Resultatet er en modell som fanger opp mangfoldet av ferdsel og natur i fjell, skog og kyst (inkludert våtmark og kulturlandskap).
- Vi har hatt som mål at håndboka skal være relevant og praktisk. For å få til dette er det teoretiske arbeidet med håndboka utviklet ved at vi har gjort praktiske sårbarhetsvurderinger i en rekke nasjonalparker og landskapsvernområder, forklarer Dagmar Hagen.
Vi har besøkt det beste av norsk natur, og møtt flinke og engasjerte verneområdeforvaltere som både har bidratt med lokal kunnskap om naturverdier og ferdsel og innspill til utvikling av selve metodikken, forteller Nina E. Eide.
Alle rapportene med gjennomførte sårbarhetsvurderinger er tilgjengelige på
https://www.nina.no/Våre-fagområder/Prosjekter/Sårbarhetsvurdering-i-norske-verneområder
Vi har besøkt det beste av norsk natur, og møtt flinke og engasjerte verneområdeforvaltere Foto: Bård G. Stokke /NINA
Matnyttig kunnskap for daglig forvaltning
Med utgangpunkt i metodikken i denne håndboka kan forvaltninga få oversikt over hvor sårbart naturgrunnlaget er i ulike deler av verneområdet de er satt til å forvalte. Dette gir grunnlag for å vurdere og prioritere behov for forvaltningstiltak; om tiltak er aktuelt og hvilke tiltak som aktuelle. Håndboka beskriver også aktuelle forvaltningstiltak som brukes i norske verneområder.
I første omgang er det verneområder som skal lage besøksstrategier som er mest aktuelle for sårbarhetsvurderinger. Men metoden er ikke begrensa til verneområder og kan like gjerne brukes i fjell-, skog- og kystområder utenfor verneområdene. Dette kan være aktuelt i alle områder med ferdselsattraksjoner og naturverdier, som for eksempel langs nasjonale turiststier eller lokale turområder og ikke minst i randsonene rundt nasjonalparkene.
Se Håndbok. Sårbarhetsvurdering av ferdselslokaliteter i verneområder, for vegetasjon og dyreliv
Les også: Plantepressa-blogg: https://blogg.forskning.no/plantepressa/ut-pa-tur-i-sarbar-natur/1091481
Kontakt:
Dagmar Hagen
Nina E. Eide