Vannkraftanlegg har fått et internasjonalt verstingstempel når det gjelder vannforbruk. Samtidig får norsk kraftindustri og forvaltning nye utfordringer i å forholde seg til begrepet «økosystemtjenester» og krav fra EUs vanndirektiv. Da er det sikkert enklere å bære at vannkraft er definert som den desidert mest energieffektive energikilden.

I det nye CEDREN-prosjektet EcoManage skal forskere fra SINTEF Energi, NINA, NTNU, Østfoldforskning og UiO demonstrere hvordan nye forvaltningskonsepter kan operasjonaliseres med den hensikt at utvikling av de beste energiprosjektene prioriteres og viktige naturkvaliteter bevares.

Til glede og bekymring

I fjor publiserte det internasjonale klimapanelet (IPCC) en spesialrapport om fornybar energi. Dette satte nye måter å vurdere ulike former for fornybar energiproduksjon på dagsorden, til glede og bekymring for vannkraftbransjen. Rapporten vurderer blant annet de forskjellige energikilders vannforbruk, hvor vannkraftanlegg kommer overraskende dårlig ut. Samtidig, uten en direkte sammenheng, viser den samme rapporten at vannkraften er den overlegent mest energieffektive energikilden.

I tillegg setter FN begrepet «økosystemtjenester» på dagsorden gjennom sine initiativ «Millennium Ecosystem Assessment» (MA) og «The Economics of Ecosystems and Biodiversity» (TEEB). Da oppstår et behov for å klargjøre hvordan begrepet økosystemtjenester og EUs vanndirektiv forholder seg til hverandre.

Dette er relativt nye, men viktige begrep og verktøy som kraftbransjen og forvaltningen blir nødt til å forholde seg til. Det krever begrepsavklaringer, så industrien, forvaltningen, interesseorganisasjoner og allmennheten snakker samme språk og har samme forståelse for problemstillingene.

Nytteprosjekt

– CEDRENs nye prosjekt EcoManage vil bli nyttig for industrien og forvaltningen i dette arbeidet, tror prosjektleder Tor Haakon Bakken. Han er seniorforsker ved SINTEF Energi og prosjektleder for EcoManage i det nye, fireårige prosjektet som strekker seg til 2015.

– Energiindikatorer blir viktige for å vurdere hvor ressurseffektiv energiproduksjonen er. Da kan forvaltning og industri vurdere hvilken strategi de skal legge opp for en videre utvikling av energiressurser. Analysene vi allerede har utført, bekrefter funnene i IPCC-rapporten. De viser at norsk vannkraft kommer meget godt ut av en sammenligning med andre former for energiproduksjon. Dette vil være viktig for vannkraftbransjens omdømme, sier Bakken.

Han understreker at analyse av energiindikatorer ikke vil erstatte dagens måte å vurdere ulike energiformer og prosjekter opp mot hverandre, men vil supplere og utfylle bildet når strategier skal legges og prosjekter velges.

Bekymring

Mens vannkraftbransjen jublet over resultatene som vurderte energieffektiviteten av ulike former for fornybar energiproduksjon, skapte dataene som viste at vannforbruket i internasjonale vannkraftanlegg var meget høyt tilsvarende bekymring.

– Viser dette den faktiske situasjonen ved vannkraftanlegg i tørre og varme strøk? Er dataene feil eller ikke representative? Er det noe galt med beregningsmetodikken? Vi må jobbe grundig og langsiktig med dette framover, og EcoManage skal hjelpe oss å avklare disse spørsmålene, sier Bakken.

Avklare begrep

Samtidig skal forskerne avklare en del viktige begreper som industrien og forvaltningen må forholde seg til.

– Vi har begrepet økosystemtjenester, som vil kunne bidra til å belyse hvordan EUs vanndirektiv blir implementert i norske vassdrag regulert til kraftproduksjon, sier Bakken.

Helt siden dette direktivet ble vedtatt i Europa i 2000, har denne problemstillingen vært en hodepine og kime til konflikt mellom norsk energi- og miljøforvaltning. Bakken peker på at begrepet økosystemtjenester potensielt kan bidra til å løse opp den fastlåste situasjonen og være med på å legge til rette for en bedre bruk av energiressursene i samspillet med kravet om bedret miljø i regulerte vassdrag.

EcoManage startet offisielt i slutten av mai, med et forskermøte og et brukermøte påfølgende dag. På det siste presenterte prosjektlederne de fem arbeidspakkene på denne måten:

Energiindikatorer

I arbeidspakke 2 skal Østfoldforskning ha ansvaret for å videreutvikle energiindikatorene, der «Energy Payback Ratio» (ERP) står sentralt. I en forstudie til EcoManage sammenstilte arbeidspakkeleder Hanne Lerche Raadal sammen med kollegaer ved Østfoldforskning og SINTEF Energi en rekke tidligere studier på temaet.

Studiene baserer seg alle på livsløpsanalyse (LCA). Forstudien (se egen sak) avdekket en viss grad av mangel på konsistens i tidligere publiserte internasjonale studier, men bekreftet samtidig IPCC-rapportens funn om at vannkraft er en meget energieffektiv teknologi. Vindkraft kommer også godt ut sammenlignet med andre teknologier.

I det videre arbeidet skal Østfoldforskning, med assistanse fra SINTEF Energi, bygge videre på arbeidet fra pilotstudien og jobbe videre med det metodiske grunnlaget for de ulike energiindikatorene. De skal også vurdere pumpekraft, innhente spesifikke data på energitap i vannveier, turbiner og generatorer i vannkraftanlegg, og se på hvordan flerbruksmagasiner (til kraftproduksjon, irrigasjon, vannforsyning og flomsikring) skal vurderes i slike studier.

Vannforbruk

NTNU ved Institutt for vann og miljøteknikk er ansvarlige for arbeidspakke 3, med deltakelse fra SINTEF og UiO. De skal se på analysemetoder for å vurdere vannforbruket i prosjekter generelt og magasiner lokalisert i tørre og varme områder spesielt.

En del av datagrunnlaget for IPCCs tidligere konklusjoner kan synes å være til dels spinkelt og utdatert, selv om det også synes åpenbart at noen anlegg har et høyt vannforbruk, gitt at man betrakter brutto vannforbruk fra vannmagasiner. Det er imidlertid stor uenighet om riktigheten av dette og det synes for mange som om netto vannforbruk er en mer rimelig tilnærming.

Sentralt er det allerede innarbeidede begrepet «Water footprint», som sier for eksempel at en kopp kaffe krever 140 liter vann for å produseres. Hvordan skal denne beregningsmetodikken overføres til vannkraftanlegg?

Det blir en utfordring i prosjektet å jobbe innenfor dette delvis politiserte temaet, der valg av beregningsmetodikk for vannforbruk er svært omdiskutert i energikretser. Dernest blir det viktige å finne gode og representative lokaliteter for å gjennomføre studiet, både innenlands og utenlands. Foreløpige vurderer prosjektet Gråsjø/Follsjø, Nesjø og Granasjøen i Norge, i tillegg til magasiner med norsk medvirkning i Albania, Tyrkia, Laos eller i Afrika.

Naturens tjenester

I arbeidspakke 4 skal Norsk institutt for naturforskning (NINA) lede arbeidet med å utrede begrepet «økosystemtjenester» og studere hvordan man ved implementeringen av EUs vanndirektiv vil kunne anvende dette.

I forbindelse med Vannforskriften kan man se på økosystemtjenester for å vurdere nytten ved et inngrep i vassdrag. Den vurderes opp mot verdien av hva den samme naturen i vassdraget kan gi ved alternativ utnyttelse av andre brukerinteresser, eller ved ingen utnyttelse og vern. Temaet skal også belyses i forhold til ideen om å utvikle norsk vannkraft som en mulig tilbyder av balansetjenester mot Europa – det såkalte «grønne batteriet». Prosjektet skal se på virkemidler og foreslå kompenserende tiltak.

Prosjektet har som bakteppe at regjeringen i fjor satte ned et ekspertutvalg ledet av Norsk Industris leder Stein Lier-Hansen, som skal se på hva økosystemtjenester vil bety for norsk samfunn og miljø. Dette utvalget skal komme med sin rapport til høsten, og en NOU er også varslet. EcoManage ønsker å frambringe relevant kunnskap til dette parallelle arbeidet.

Foruten å koordinere hele prosjektet, er SINTEF Energi ansvarlig for arbeidspakkene 1 og 5. De skal sørge for at kunnskapen utviklet i de andre arbeidspakkene ses i en helhet, og at kunnskapen kommer ut til både brukere i forvaltning og industri og til den akademiske verden.

Tekst: Atle Abelsen
 

• 12 juni 2012
• Tekst: Jan Arne Stokmo
• Antall visninger: 6242