En stor undersøkelse avdekker nå en positiv utvikling for dyreplankton i tidligere forsurede innsjøer.
I NINAs undersøkelse brukes krepsdyrplankton for å vurdere effektene av forsuring. Disse lever både i de åpne vannmasser og, som her, i strandsonen av innsjøer. Foto: Knut Andreas Eikland, NINA.
Forsuring har vært en av de mest omfattende miljøbelastningene i Norge og deler av Nord-Europa siden starten på 1900-tallet, noe som har gått utover mange vannlevende planter og dyr. Mangfoldet har blitt kraftig redusert, og noen arter har blitt utryddet lokalt. Heldigvis har internasjonale avtaler med mål om å minske utslipp av nitrogen- og svovelforbindelser redusert forsuringen, og elvene og innsjøene har blitt mindre sure. Hvorvidt situasjonen har bedret seg for livet i innsjøene, har vi imidlertid ikke kunnet si noe generelt om, da vi kun har hatt varierende resultater fra enkeltinnsjøer.
– Nå kan vi slå fast at utviklingen for dyreplankton i tidligere forsurede innsjøer er positiv, noe som også er positivt for hele innsjøøkosystemet, forteller seniorforsker Ann Kristin Schartau, som koordinerer den nasjonale overvåkingen av innsjøer i Norsk institutt for naturforskning (NINA).
Sammen med kolleger i NINA har hun undersøkt et stort datamateriale på krepsdyrplankton fra 142 norske innsjøer som er sårbare for forsuring.
Dataene spenner over 24 år. Målet var å undersøke endringene i disse krepsdyrsamfunnene over tid, og å sammenligne mønstre i endringer mellom ulike typer innsjøer, forteller hun.
– Ved å bruke data fra mange innsjøer som dekker et stort område over lang tid, får vi et overordnet bilde av situasjonen, forteller hun.
Resultatene er nylig publisert i Global Change Biology.
Fakta: Krepsdyrplankton som miljøindikator
Krepsdyrplankton har en sentral rolle i innsjøers økosystem. Som beitere på planteplankton holder de algemengden nede, samtidig som de selv er viktig mat for fisk og andre dyr i innsjøene. I den norske innsjøovervåkingen inngår krepsdyr både fra de åpne vannmasser og fra gruntvannsområdende, mens andre studier vanligvis kun har fokusert på arter som lever i de åpne vannmassene. Hele 70% av alle krepsdyrarter (vannlopper og hoppekreps) i norske innsjøer finnes på grunt vann, gjerne i områder med vannvegetasjon. Overvåking av flere arter og ulike leveområder gjør at vi lettere kan fange opp miljøendringer. Krepsdyrplankton har vist seg å være godt egnet også for å overvåke effekten av andre påvirkninger, som tilførsler av næringssalter (eutrofiering) og klimaendringer.
Noen innsjøtyper kommer seg raskere enn andre
Hvor raskt innsjøer kommer seg etter forsuring, både kjemisk og biologisk, avhenger av innsjøtype, viser studien.
– Hvor raskt den positive utviklingen skjer, varierer med kalk- og humusinnhold i innsjøene, forteller Schartau.
Endringene er svakest i svært kalkfattige innsjøer med høyt humusinnhold. Disse er naturlig sure, samtidig som de har mottatt mye sur nedbør. Slike forskjeller viser viktigheten av å overvåke ulike innsjøtyper og innebærer også at ulike forvaltningstiltak kan være aktuelle i ulike innsjøer.
Økosystemet i mange små skogs- og fjellsjøer i Norge har vært negativt påvirket av forsuring. Foto: Gaute Velle, NORCE.
Liten påvirkning fra andre faktorer i de undersøkte innsjøene
Innsjøene som er undersøkt er innsjøer som er særlig sårbare for forsuring, og hvor forsuring tidligere har vært, og til dels fremdeles er, et problem. Innsjøene ligger i tynt befolkede områder med lite landbruk og arealnedbygning, og de er derfor lite påvirket av andre miljøbelastninger. Det gjør at forskerne har kunnet studere effektene av redusert forsuring spesifikt.
– Det å ha lange tidsserier med overvåkingsdata fra ulike lokaliteter gjør det mulig å fange opp endringer i naturen og knytte det til ulike påvirkninger selv om mange miljøforhold virker sammen, forklarer Schartau.
Les artikkelen
Kontakt:
Ann Kristin Schartau
Francesca Pilotto