Tilbakegang for bestander med lav ungeproduksjon kan bremses noe av at de voksne lever lenger.
Reirforsvar, matsanking og oppfostring av ungen er krevende. En lunde på Hornøya tar en hvilepause mellom slagene. Foto © Tycho Anker-Nilssen
En fersk studie av miljøbetingede aldringseffekter på lunde ble nylig publisert i Journal of Animal Ecology. Ved hjelp av lange tidsserier med overvåkingsdata fra tre lundekolonier har forskerne studert forskjellen i aldringseffekt mellom bestander som har erfart svært ulike forhold for reproduksjon.
Miljøforholdene påvirker
En rekke studier av overlevelse i dyreriket har dokumentert at sannsynligheten for å overleve avtar med alderen. Denne aldringseffekten har det engelske navnet «senescence», og er sterkest for arter med rask livshistorie. De fleste sjøfuglene langs norskekysten har en langsom livshistorie, med sen kjønnsmodning og få egg i hvert hekkeforsøk, og de har derfor en relativt lav senescence. Flere av disse artene er også spredt over store geografiske områder, både i og utenfor hekkesesongen, og de ulike bestandene av hver art opplever derfor ulike miljøforhold gjennom års- og livssyklusen. Med dette som utgangspunkt har flere forskere fra SEAPOP medvirket i en studie på senescence hos lunde (Fratercula arctica).
– Miljøforholdene i sjøfuglenes leveområder påvirker kontinuerlig individenes evne til overlevelse og reproduksjon, og balansen mellom disse vitale ratene i bestanden, forklarer Tycho Anker-Nilssen, som initierte studien.
– Vi forventet derfor å finne forskjeller i senescence mellom lundebestander som er ulike både med hensyn til leveområder og hekkesuksess. Siden lunder er monogame og deler oppgavene knyttet til oppfostring av ungen, forventet vi samtidig liten eller ingen forskjell i senescence mellom kjønnene innen samme populasjon.
Lange dataserier
Forskerne brukte et 31 år langt datasett med parallelle merking- og gjensynsdata for lunder i tre kolonier: Isle og May i Nordsjøen, Røst i Norskehavet og Hornøya i Barentshavet. Disse koloniene har hatt svært ulik bestandsutvikling og hekkesuksess gjennom perioden overvåkingsdataene strekker seg over, og var derfor velegnet for denne studien. Som en indikasjon på miljøforholdene i hekkesesongen benyttet forskerne lundenes produktivitet, mens vinterindeksen for den nordatlantiske oscillasjonen (wNAO), en indeks på mellomårsvariasjoner i klimaet i Nordøst-Atlanteren, ble brukt som indikator på miljøforholdene utenfor hekkesesongen.
Bekreftet teorien
Det var ingen klare effekter av wNAO på lundenes senescence, men resultatene fra analysene bekreftet forskernes antagelser.
– Vi fant store forskjeller i ratene for senescence mellom bestandene, men ingen større forskjell mellom kjønnene, forteller Anker-Nilssen.
Kolonien på Røst, som hadde den laveste ungeproduksjonen, hadde også den laveste raten for senescence. Effekten av aldring på bestandens utvikling var altså mindre på Røst enn i de to andre koloniene.
Et steg videre
Resultatene viser at miljøforholdene påvirker sjøfuglenes aldring ulikt. Dette bidrar til forståelsen av hvordan variasjoner og endringer i klima påvirker bestandene. Tycho Anker-Nilssen oppsummerer slik:
– Studien gir viktig kunnskap for å kunne beregne bestandenes levedyktighet mer presist. Fortsatt vet vi lite om hvordan balansen mellom overlevelse og reproduksjon i ulike bestander av samme art virker inn på artenes levedyktighet på større skala i tid og rom. For å få en grundigere forståelse av dette må vi sammenligne mange flere bestander over stor skala i tid og rom.
Les artikkelen: Raising offspring increases ageing: Differences in senescence among three populations of a long-lived seabird, the Atlantic puffin
Kontakt: Tycho Anker-Nilssen
Slitasjen utenfor lundenes reirganger sier noe om aktivitetsnivået. Foto © Tycho Anker-Nilssen