NINA-forsker Frode Ødegaard fant hele 10 nye insektarter denne sommeren. Det er ikke tilfeldig.
Håven er Ødegaards viktigste redskap, uten den føler jeg meg naken sier han. Foto: Agne Ødegaard.
Denne sommeren har insektforsker Frode Ødegaard ved NINA funnet 10 insektarter som er nye for Norge. I tillegg har han gjenfunnet nesten like mange arter som ikke har vært sett i Norge på en lang årrekke.
– Men det er sjelden tilfeldig, når Ødegaard «går seg på» en ny art. Det blir fort 50 feltdager i løpet av sommeren, og de fleste funn av nye arter krever både inngående bakgrunnskunnskap om arten han leter etter og nøyaktig planlegging. Det handler mye om timing, ifølge Ødegaard. Ofte er insektene bare aktive i kort tid under rette værforhold, så den som skal finne nye arter må være på rett tid til rett sted.
– Hvis en leser seg opp om levesettet til en art, kan en nærmest bare gå ut og finne nye arter, sier Ødegaard.
Skjønt, «bare gå ut og finne nye arter» er nok en aldri så liten overdrivelse. Det begynner å mettes hva som er mulig å finne av nye arter, så Ødegaard selv er også svært fornøyd med å ha funnet så mange nye på én sommer.
Foto: Jake Bryant.
Å reise 150 mil på skattejakt
En av de nye artene Norge har fått dokumentert i sommer takket være Ødegaard, er kortvingen med det klingende navnet Thiasophila bercionis. Den lever utelukkende i tuer av den sjeldne uralmauren Formica uralensis, og de små maurtuene er ikke lette å finne.
Sammen med NINA-kollega Oddvar Hansen reiste han i sommer 150 mil opp til Pasvik der uralmauren er ganske vanlig. I den fjerde og siste av maurtuene forskerne fant, på den fjerde og siste feltdagen, lyktes de endelig med å finne kortvingen for første gang i Norge.
– I det jeg fikk øye på den 2 millimeter lange kortvingen trakk jeg et lettelsens sukk, sier Ødegaard.
Denne dagen fant de 6-7 eksemplarer hver av kortvingen de var på jakt etter. Samtlige var hunner.
– Vi tok med en klump av tua hjem for å klekke maur, og da fikk vi også klekt nye biller av kortvingen, deriblant en hann, som for øvrig er svært sjelden å finne. Så da klarte vi det til slutt, smiler en fornøyd Ødegaard.
Gjenfunnet i Norge etter 100 år
Noen ganger kan det være vel så stas å finne igjen arter som har vært forsvunnet i lang tid, som å finne nye.
Sist vannsnutebilla Eubrychius velutus ble sett i Norge, var 1. august 1919. Siden har den aldri blitt funnet igjen her til lands.
– Det er veldig rart. Jeg har søkt spesifikt etter den flere steder i Trøndelag, forteller Ødegaard.
Vannsnutebilla beiter på vannplanta tusenblad og lever hele livssyklusen i vann, så Ødegaard fokuserte letingen på steder med tusenblad. Til slutt dro han dit den ble sett sist for nesten 100 år siden, til Fossemvatnet i Steinkjer.
– Tusenblad vokser nokså djupt, så jeg måtte vasse uti til livet, forteller Ødegaard.
I det 12 grader varme vannet håvet han tusenblad oppi en bakk som han tok med seg inn til land. Der begynte han å grave – og fant billa. Eller vidunderet, da, som han selv omtaler den 2 mm lange billa som.
En annen art som ble gjenfunnet i sommer er en av våre største frøteger, Graptopeltus lynceus. Den ble sist funnet i Sarpsborg for 117 år siden, og står i rødlista som regionalt utdødd. På forsommeren fant Ødegaard den igjen på Hvaler i Østfold.
– Det var en bra start på sesongen, slår Ødegaard fast.
Riktallig bille holdt seg under radaren i 50 år
Noen ganger finner man mange, når en først finner én.
Snutebilla Pelenomus waltoni har vært borte fra Norge i 50 år.
– Folk har håva og satt opp feller uten å finne den. Så viser det seg at den er over alt, sier Ødegaard.
Når Ødegaard skal lete etter en art, bruker han først insekthåven på en del av området for å få et raskt inntrykk av om det er noe der. Deretter går han mer grundig til verks, med forsiktig banking av planter og leting etter dyr og tegn på insektangrep i området som ikke er håvet.
Pelenomus waltoni spiser på planten vasspepper, som typisk vokser i forsenkninger der bøndene ikke har dyrket marken. Da Ødegaard i sommer oppdaget et slikt område, gikk han ned på kne og begynte å lete blant vasspepper-plantene. Og der, under plantene, kravla flere snutebiller rundt. Det samme gjentok seg på de andre fire stedene han lette.
– Det er typisk. Du må lære deg levesettet helt detaljert, og da kan du finne ut at arten er ganske vanlig. Siden den kravlet på bakken og ikke oppe i bladverket, har den nok lett blitt oversett når insektforskere har lett etter den med håv.
En annen snutebille Ødegaard har vært på jakt etter lenge, er Thamiocolus viduatus. Den er funnet i Norge tidligere, men det har vært svært få funn i nyere tid.
– Jeg hadde holdt på i fem år, og lett alle steder der det vokser åkersvinerot, som den lever på, forteller insektforsker Frode Ødegaard ved NINA.
Aller mest hadde han lett i Østfold, som er nærmest der den finnes i Sverige. Til slutt fant han den imidlertid i Vestfold, samme sted som sumpeitermauren, en ny maurart som vi skrev om rett før sommeren.
Etter dette fant han den på tre nye steder, ett i Buskerud, ett i Akershus og ett i Vestfold. Åkersvinerot har nemlig samme voksested som vasspepper, planten som snutebillen Pelenomus waltoni spiser på. Når han lette etter den ene snutebillen oppdaget han dermed også flere av den andre snutebillen.
– Den har nok vært oversett, men den står på rødlista - og det tror jeg er reelt. Den ene plassen drev bonden og sprøyta, det andre stedet stod det en bil med «Landbruksdrenering», forteller Ødegaard.
Ny art for Skandinavia med barbarisk levevis
Ett av de beste funnene i sommer, ifølge Ødegaard, var imidlertid klovepsen Gonatopus horvathi som han fant forrige uke. Den er en ny art for Skandinavia.
– Jeg har hatt den i baktankene hele tiden når jeg er på strender med brede gras, for den finnes på slike levesteder i Finland.
Når han forrige uke var i et slikt område i Moss, svingte han med slaghåven i graset – og fant den.
Arten er litt av en barbar, til tross for at den kun er 3-4 mm lang. Hunnene er vingeløse, men de har voldsomme framklør som de bruker til å holde fast hoppende sikader med. De legger eggene sine inni de dødsdømte sikadene, som bruker sine siste levedager til å bære fram larvene til klovepsen.
Fant to arter på samme dag
En bladbille Ødegaard har vært på utkikk etter i mange år, er jordloppen Neocrepidodera brevicollis.
Tidligere var den funnet flere ganger i Sverige, langt oppover mot norskegrensa, men aldri i Norge. Den nærmeste slektningen er derimot funnet flere ganger i Norge, men den har ikke svenskene.
– Det har vært så merkelig, og det har vært diskutert mye om det kan være en forveksling, slik at det egentlig dreier seg om samme art, forteller Ødegaard.
Denne jordloppa lever på bredbladet gras langs fattige skogtjern. I følge Ødegaard er det ikke så mange insektforskere som leter i sånne områder, og den kan derfor ha blitt oversett. Derfor hadde han den i bakhodet når han denne dagen var i nettopp et slikt område. To kilometer inn i ulveskauen, langt fra veien, ifølge Ødegaard selv. Helt nær svenskegrensa.
– Jeg skjønte med en gang at det var en ny art da jeg så jordloppa. Endelig fikk vi bekreftet at det er to forskjellige arter, forteller Ødegaard.
Dette var imidlertid ikke den eneste nye arten denne dagen.
– Marihøna skjønte jeg ikke hva var, jeg trodde det var noe annet, sier Ødegaard.
Arten han først trodde det var skulle ikke vært i dette området, så han måtte sjekke det nærmere med en gang han kom hjem.
– Artene i denne slekta må skilles på kjønnsorganene, og når jeg genitalpreparerte den skjønte jeg at det var en unorsk art i en annen slekt, forteller Ødegaard.
Marihøna, som er ny for Norge, heter Parexochomus nigromaculatus, og lever av bladlus på klokkelyng – noe det var mye av på funnstedet.
Ny tege, ny sikade og ny nettvinge
To andre arter Ødegaard oppdaget i sommer er tegen Capsus wagneri, som lever på rørkvein, og sporesikaden Eurybregma nigrolineata. Sistnevnte dukket opp i en veikant på Dombås på vei til feltarbeid på Østlandet, men det kan vel tenkes at det ikke var tilfeldig at han stoppet for å lete akkurat der. Tidligere er denne kun registrert en gang i Skandinavia, i Skåne.
Han fant også en ny nettvinge, en orden av insekter han normalt ikke jobber med. De er normalt ganske store, men i sommer kom han over en som bare var 3 mm.
– Jeg har aldri sett en så liten nettvinge før. Den manglet i tillegg bakvinger. Jeg samler vanligvis ikke nettvinger, men denne tok jeg med.
Det viste seg å være en helt ny art for Norge, dvergbladlusløve, Psectra diptera. Den flyr ikke, og går derfor ikke i svermefeller. Den kravler i vegetasjonen, og går derfor heller ikke i fallfeller.
– Den blir nok lett oversett i normal innsamling. Det er artig å finne en ny art i en gruppe en ikke jobber med i det hele tatt, smiler Ødegaard.
Graver i skattekister om vinteren
Nå er feltsesongen så godt som over for Ødegaard, men det er ikke usannsynlig at det kan dukke opp nye arter utover høsten og vinteren likevel. Gjennom sommeren har han fanget insekter i teltfeller. Vinterarbeidet blir å gå gjennom disse skattekistene, som han kaller dem.
Teltfelle. Foto: Åslaug Viken.
– Det er alltid artigere å finne artene der og da ute i naturen, men mange arter er så små og lever så skjult at du må bruke feller for å finne dem, sier Frode.
Han kommer med en liten oppfordring på tampen:
– Ta på makrobrillene og se på hva som skjer på liten skala i naturen. Naturopplevelser er ikke bare storslåtte landskap.