Ørekyt hører naturlig til i deler av Norge, men kan forårsake store skader på fiskebestander, spesielt aure, dersom den spres.
Ørekyta går ofte i stim, og i lokaliteter med tette bestander kan en se store «flak» av fisk som beveger seg en skygge i strandsona. Foto © Børre K. Dervo/NINA
Ørekyta er en tilpasningsdyktig art, som kan leve i ulike miljøer fra kyst til høyfjell. Den er vanlig og hører naturlig hjemme i store deler av Sør-Norge, men har også blitt spredd av mennesker til nye lokaliteter.
Spredning av ørekyt er ikke noe nytt fenomen, og har pågått siden 1800-tallet på Østlandet. Siden 1960-tallet har arten blitt introdusert over større områder, og overvåkingen viser at spredningen fortsetter. Siden 2010 har ørekyt blitt påvist i en rekke nye lokaliteter i flere fylker.
Levende agn
Ørekyt spres hovedsakelig ved at den brukes som agn, og slippes ut etter endt fiske. Enkelte steder har arten spredt seg som blindpassasjer sammen med settefisk av aure.
Ørekyt har også blitt satt ut i den tro at det skulle gi mat til annen fisk som f.eks. aure. Imidlertid betyr ørekyt vanligvis lite som føde for annen fisk. Siden den går i stim og holder seg på svært grunt vann er den godt beskyttet mot rovfisk.
Aure kan spise mye ørekyt i enkelte perioder, særlig gytemodne individ på våren. Men for å bli en effektiv fiskespiser må auren først oppnå en viss størrelse, trolig minst 25-30 cm.
Ved tette bestander kan ørekyt være en sterk næringskonkurrent til aureunger, og kan også spise aureyngel. Store mengder ørekyt i gytebekker vil dermed redusere rekrutteringen hos aure.
Ørekyt. Foto © Børre K. Dervo/NINA
Kjennetegn
Ørekyta går ofte i stim, og i lokaliteter med tette bestander kan en se store «flak» av fisk som beveger seg en skygge i strandsona. Den gyter også i stim. Gytinga foregår på stein – grusbunn, og eggene klekkes i løpet av 5-8 døgn, avhengig av vanntemperaturen. Ørekyta kan gyte flere ganger i løpet av en sesong.
Lengde: inntil 8-10 cm
Kroppsfarge: varierer avhengig av alder, kjønn, miljøforhold og tid på året. Ryggen er vanligvis fra brun til olivengrønn, med mørke tverrbånd. Sidene er messinggule til kvite, og buken er kvit eller har en messingglans. I gytetida har hannene metallskimrende grønne sider, rød buk og røde bryst- og bukfinner.
Ørekyta har ikke fettfinne bakerst på ryggen som auren.
MELD FRA!
Meld fra dersom det dukker opp nye fiskearter i vassdrag nær deg. Vi ønsker informasjon om art, sted og når du registrerte eller fikk kjennskap til forekomsten.
Kontakt Odd Terje Sandlund eller Trygve Hesthagen
Les mer
Faktaark: Hesthagen, T. & Sandlund, O.T. 2017. Spredning av ørekyt. Ødelegger aurevatn. NINA Fakta 3-2017.
Spredning av ferskvannsfisk