News

 

Støing av sjøørret takler nedvandringen over fiskesperra i Driva

Publisert: 28. februar 2018
Tekst: Bjørg Bruset

All radiomerket støing av sjøørret som passerte fiskesperra på vei ut til sjøen våren 2017 overlevde. Tre fjerdedeler av sjøørretene kom senere tilbake til Driva.

 

Støing av sjøørret takler nedvandringen over fiskesperra i Driva

All radiomerket vinterstøing av sjøørret som passerte fiskesperra på nedvandring våren 2017 overlevde. I tillegg returnerte hele 76 % av sjøørreten til elva for å gyte på nytt etter å ha vært i sjøen fra 57-116 dager. En vinterstøing er en fisk som har gytt foregående høst, overvintret i elva og som nå skal ut i sjøen. Selv om overlevelsen hos den radiomerkede fisken på vandring ned elva var høy, viser funn av annen død fisk på sperrerista at det er en viss dødelighet forbundet med nedvandring over fiskesperra. Trolig vil jevnlig rensing av rista for trær, kvist og annet materiale redusere denne dødeligheten. I tillegg blir rista som disse undersøkelsene er basert på bli byttet ut med en mer skånsom rist som er utformet etter råd fra bl.a. biologer.

–Dette viser at sjøørreten er hardfør, og at den tåler både ekstra håndtering i forbindelse med merking, innfanging (stangfiske) og den nye hindringen som fiskesperra representerer på veien til sjøen, sier Øyvind Solem som har ledet prosjektet.

–Sjøørretbestanden i Driva er betydelig redusert de siste 15 årene, og er sårbar. Fiskesperra vil selv med oppflytting av sjøørreten over sperra begrense oppvandringen, og dermed gytebestanden av sjøørret overfor sperra. Derfor er det viktig at fisken som flyttes opp også overlever nedvandring over fiskesperra etter endt gyting. Da kan de senere returnere til elva for å gyte på nytt, sier Solem.

Utrydder Gyrodactylus salaris

Laksebestanden i Driva har vært smittet med parasitten Gyrodactylus salaris siden midten av 1970-tallet. Som et ledd i arbeidet med å utrydde parasitten ble det i 2017 etablert en fiskesperre ved Snøvassfossan. Målet er at fiskesperra skal stoppe all fisk som er på vandring oppover i elva, og dermed hindre at det blir produsert laks ovenfor sperra. Etter hvert som tidligere årganger av laksunger og artshybrider blir til smolt og vandrer ut, vil vassdraget ovenfor sperra bli fri for både verter og parasitter. Ørret som lever i områdene ovenfor sperra vil kun være vert for parasitten over en kortere tidsperiode og utgjør i denne sammenheng ingen trussel.  Etter at parasitten i områdene ovenfor sperra er fjernet, vil det bli gjennomført kjemisk behandling nedenfor for å fjerne parasitten fra sperra og ned til sjøen.  De andre infiserte elvene i Drivaregionen vil bli behandlet samtidig. Fiskesperra vil bli fjernet så snart Driva og resten av smitteregionen er friskmeldt.

Siden sjøørret ikke er langtidsvert for Gyrodactylus salaris, gjennomføres en rekke bevaringstiltak for å sikre en fortsatt livskraftig bestand av sjøørret i Driva. Ett av tiltakene er å flytte sjøørret over fiskesperra slik at den kan ta i bruk områdene ovenfor. Omtrent 70 % av leveområdene for sjøørret og laks i Driva er ovenfor fiskesperra, og det er avgjørende at sjøørreten som flyttes over sperra tåler håndteringen og at den vandrer opp til de tilgjengelige gyteområdene. Siden en høy andel av sjøørretbestanden i Driva gyter flere ganger, er det viktig at utvandrende sjøørret overlever passering av sperrestedet etter endt gyting. 

Driva er ett av de vassdragene i verden hvor atlantisk laks og sjøørret vandrer høyest over havet (om lag 580 moh.), faktisk helt opp til området mellom Magalaupet og Skoremsfossen. Naturlig nok er det flere krevende stryk for laks og sjøørret på turen oppover, spesielt i Gråura. Total lakseførende strekning er hele 98 km. Driva starter på Dovrefjell og renner ut i Sunndalsfjorden ved Sunndalsøra. Vassdraget er regulert gjennom Driva kraftverk.

Bildene viser fisketrappa ved sperra i Driva, sjøørret og laks i øverste kulp i fisketrappa, radiomerket sjøørret til oppvåkning etter bedøvelse, og sjøørret i kar på klekkeriet på Vermøy. Foto: Eva M. Ulvan.

Følger fisken via radiosendere

Formålet med prosjektet var å undersøke atferd og overlevelse hos støingene både ned over sperra og i elva generelt, og overlevelse og fordeling i vassdraget for de sjøørretene som ble flyttet over fiskesperra på tur oppover elva. I mai 2017 ble 29 støinger av sjøørret og tre støinger av laks fanget på sportsfiskeutstyr ovenfor sperra, radiomerket og gjenutsatt. I september 2017 ble 44 oppvandrende sjøørret fanget i fisketrappa ved sperra, radiomerket og satt ut enten rett oppstrøms sperra (18 individer) eller ved Romfo bru (26 individer).

–Vi registrerte atferd, fordeling, passering av sperra og utvandring ved fem automatiske loggestasjoner plassert ved sperra og andre strategiske steder i vassdraget. I tillegg ble posisjonen til fisken i elva registrert ved manuelle peilinger, også i gytetida, forteller Torgeir B. Havn, som har hatt ansvaret for databearbeiding og rapportskriving.

Bildene viser merking og gjenutsetting av sjøørret og laks i kulpen ovenfor fiskesperra, og en av antennene som registrerte radiosignaler fra merket fisk. Foto: Eva B. Thorstad og Eva M. Ulvan.

Sjøørreten er heldigvis hardfør

Alle støingene som passerte fiskesperra på nedvandring våren 2017 overlevde, og hele 76 % av sjøørreten returnerte til elva etter å ha vært i sjøen i 57-116 dager. Noen av de fiskene som ble flyttet opp, passerte også ned over sperra etter gyting om høsten, men på grunn av en begrenset studieperiode og begrenset batteri på radiosenderne er det vanskelig å vite hvor mange av disse som overlevde.
Sjøørret som ble flyttet over fiskesperra overlevde håndtering og merking, men registreringene i høst viste at de ikke kom så langt oppover i elva. Mesteparten fordelte seg på kjente gyteplasser opp til Grensehølen nedenfor Gråura. Lengste vandringsavstand ble registrert for seks fisk som vandret 26 kilometer fra der de ble satt ut til Detlia ved Lønset i Oppdal kommune. Enkelte av fiskene vandret betydelig kortere, og åtte ble værende i området rett ovenfor fiskesperra. Årsakene til at fiskene vandret kort kan være at de ble flyttet over sperra sent i sesongen, og at både vannføringen og temperaturen på dette tidspunktet var lav. Håndteringen i forbindelse med oppflytning og radiomerking kan også ha bidratt til at fisken vandret kortere. Det var imidlertid en tendens til at fisk som ble satt ut på Romfo vandret lengre fra utsettingsstedet enn de som ble satt ut rett ovenfor sperra. Det kan derfor se ut som om flytting av fiskene et stykke overfor sperra gir bedre fordeling av gytefisk over et større område. Litt ekstra drahjelp monner også for sjøørreten i Driva.
Undersøkelsene er finansiert av Miljødirektoratet. I tillegg til NINA deltok Sunndal kommune, Multiconsult og Veterinærinstituttet i arbeidet.

Les rapporten: Havn, T.B., Solem, Ø., Kraabøl, M., Ulvan, E.M., Holthe, E., Puffer, M., Thorstad, E.B., Uglem, I. & Økland, F. 2018. Vandring hos sjøørret i Driva etter etablering av fiskesperre. NINA Rapport 1416. Norsk institutt for naturforskning.

Se også Fiskeundersøkelser i Drivavassdraget. Sammenstilling av resultater fra perioden 1977-2015

Les om Lakseparasitten Gyrodactylus salaris på NINAs nettside

Det er også mye god informasjon om fiskesperra i Driva på www.drivaregionen.no

Kontakt:

Øyvind Solem

Torgeir Børresen Havn

 

 

 

Skriv ut
Search for articles
News archive

Archive

Norwegian Institute for Nature Research

NINA is an independent foundation for nature research and research on the interaction between human society, natural resources and biodiversity.
Follow us on: