Har du noen gang besøkt en sjøfuglkoloni om høsten eller vinteren? Sammenlignet med den høye aktiviteten vår og sommer, er det da veldig stille. Ingen tegn til lomvi, krykkje og co., kun tomme reir gjenstår. Hvor drar alle disse sjøfuglene etter hekkesesongen?
Lunde med fisk til ungen sin og lyslogger festet til den gule koderingen. Foto: Nina Denhard
De fleste sjøfugler er trekkarter, og mange av disse artene reiser langt utenfor hekkesesongen. I hekkesesongen kommer de til land for å finne en partner og oppfostre fuglebarna. Gjennom MARCIS-prosjektet ønsker vi å forstå hvordan sjøfugler påvirkes av menneskelig aktivitet i marine områder. Å vite hvor sjøfugler er og hvordan de bruker sitt marine habitat er første skritt, og MARCIS bygger på det langsiktige overvåkings- og kartleggingsprogrammet for sjøfugl, SEAPOP og SEATRACK. I hekkesesongen kan bevegelsesatferden til sjøfugl studeres ved hjelp av GPS-sporingsteknologier (les vår historie om GPS-sporing her).
For å studere bevegelsesatferd utenfor hekkesesongen vil imidlertid ikke GPS-enhetene være egnet; for de fleste sjøfuglarter er de for tunge, de har for liten batterikapasitet, og vil heller ikke holde seg festet til fuglene lenge nok. Derfor brukes en annen type loggere utenfor hekkesesongen: Lysloggere, også kalt geolokatorer eller GLS loggere, veier kun 1-2 g, avhengig av modell. De registrerer daglengde, lysintensitet og dagslysperiode for hver dag.
Ulike typer lysloggere, her har en lomvi fått en lyslogger festet til foten. Foto: Nina Denhard.
Ved bruk av informasjon om soloppgang og solnedgang kan den omtrentlige posisjonen beregnes med en nøyaktighet på ca. 200 km. Når det gjelder nøyaktighet av posisjon, henger derfor lysloggere etter GPS-teknologien. Men selv de letteste modellene registrerer data i over ett år, og de er små og lette nok til å festes til selv de minste sjøfuglartene som lunde og krykkje. Sammenlignet med de enorme avstandene som sjøfugler kan reise mellom to hekkesesonger (f.eks. krykkjer som hekker i Midt-Norge tilbakelegger store avstander og overvintrer nær kysten av New Foundland sør for Grønland), er nøyaktigheten på 200 km heller ikke et problem. For å sikre at loggeren vil være festet i en periode på minst ett helt år, festes den til fuglen med en kodering av plast. De fleste lysloggermodeller er også utstyrt med en våt-tørr-sensor, som registrerer om loggeren er nedsenket i vann (f.eks. når fuglen svømmer eller dykker) eller om den er tørr. Dette hjelper til med å vurdere fuglenes atferd i tillegg til deres lokasjon.
Lomvi med lyslogger festet til den blå fotringen. Foto: Nina Denhard
Siden sjøfugler kommer til land under hekkesesongen om våren og sommeren, og har en tendens til å komme tilbake til den samme hekkeplassen hvert år, er dette den ideelle perioden på året for å utføre feltarbeid. Gjennom SEATRACK-rammeverket blir hundrevis av sjøfugler i 56 kolonier i Nord-Atlanteren utstyrt med lysloggere hvert år, og forskere forsøker å gjenfinne så mange av disse loggerne som mulig året etter. Nå i august begynner sjøfuglungene å fly, og hekkesesongen og dermed også feltarbeidsperioden går mot slutten. Forhåpentligvis har mange fugler med loggere kommet tilbake til koloniene sine og levert viktige data om hvor de befinner seg gjennom året. Hvis du er nysgjerrig på hvor sjøfuglene tilbringer perioden utenfor hekkesesongen, kan du utforske nettsiden til SEATRACK og sjekke hvor fuglene ferdes!
Kart fra SEATRACK nettapplikasjon som viser vinterutbredelsen av krykkje fra Sklinna/Sør-Gjæslingan-kolonien. Jo mørkere den oransje fargen, jo større er sannsynligheten for at fugler er i området.
Krykkje som passer ungen sin på Sør-Gjæslingan. Lysloggeren er festet til den grønne fotringen. Foto: Nina Denhard