Skjev fordeling av verneområdene

En evaluering av alle norske verneområder (utenom i Arktis og rent marine verneområder) viser at vernet areal er omfattende (61736 km2), men skjevt fordelt i forhold til norsk naturvariasjon og spesielt de områdene som har høyest verdi for det biologiske mangfoldet av naturtyper og arter.  Bare 5% av arealet under 300 m over havet er vernet, mot 35% over 900 m. For vegetasjonssonene med størst artsmangfold (nemoral, boreonemoral, sørboreal sone) er mindre enn 5% av arealet vernet, mens hele 36% av den alpine sonen er vernet. For arealtypene er det vernet knapt 7% av skogarealet, men 27% av fjell og åpne områder og hele 72% av snø og isbreer. Det er generelt vernet svært lite av produktivt areal (2,9%).

… og manglende dekning av biomangfoldet

Det er vanskelig å bedømme i hvor stor grad verneområdene fanger opp viktige naturtyper og leveområder for truete og vernet arter, siden gode data i stor grad mangler og kunnskapsgrunnlaget er for svakt. Imidlertid viser en gjennomgang av ulike eksperter på de aktuelle naturtypene at verneområdene i for liten grad dekker viktige og rike naturtyper i lavlandet, som rikmyr og kilder, slåtte- og beitemark, kystlynghei, rike edelløvskoger, kalkskog, rik sumpskog, bekkekløfter og ulike geologiske forekomster. Også leveområder for truete og vernet arter er for dårlig dekket i verneområdene, spesielt arter som er knyttet til viktige naturtyper i lavlandet langs kysten av Sør-Norge til Nordland.

Verner mange små områder

Hele 351 verneområder er på minst 10 km2 i totalareal, og de kan dermed gi mulighet for naturlige økologiske prosesser uten for stor påvirkning fra omgivelsene. Likevel er mer enn halvparten (61%) av verneområdene små (<1 km2). Så mye som 24% av verneområdene har ikke noe ”kjerneareal” igjen når vi trekker fra en kantsone på 100 m. Disse verneområdene er svært utsatte for negativ påvirkning fra omgivelsene.

Supplering av vernområdene er nødvendig

Den manglende dekningen av viktige deler av norsk naturvariasjon og forekomster av viktige naturtyper og arter tilsier fortsatt stort behov for supplering av dagens verneområder. Slik supplering må særlig gjøres i lavlandet og langs kysten av Sør-Norge. Nye verneområder bør ta sikte på å styrke verneområdenes rolle som elementer i et økologisk nettverk av natur for å bevare det biologiske mangfoldet.

Arbeidet er utført av NINA i samarbeid med NTNU Vitenskapsmuseet, BioFokus og Miljøfaglig utredning.

Kontakt: Erik Framstad