Uvanlig evolusjonær utviklingsprosess hos stormsvaler
NB! Denne artikkelen ble publisert i 2018!
Systematikken til ulike bestander av det som tidligere var regnet for å tilhøre arten stormsvale har lenge vært komplisert. Forskerne har nå sammenlignet DNA fra nesten 300 ulike individer fra en lang rekke kolonier i Atlanterhavet og Stillehavet. Det viser seg at bestander innen dette artskomplekset har utviklet ulikheter både på grunn av fysiske og ikke-fysiske barrierer. På en øy i Stillehavet har trolig ulike hekketidspunkt for to bestander ført til at det har oppstått to genetisk ulike arter.
Stormsvale av underarten H. l. leucorhoa fotografert på hekkeplass på Røst, en av de svært få kjente hekkeplassene til arten i Norge. Foto Tycho Anker-Nilssen/NINA.
Tekst: Erlend Lorentzen/SEAPOP
Siden fugler har evnen til å flytte seg over store områder relativt raskt er det gjerne store landområder og isøder som blir ansett som de virkelige hindrene for genetisk utveksling mellom bestander av samme art. Men også andre faktorer kan føre til at bestander holdes adskilt og dermed utvikler seg ulikt, som for eksempel at de har sterk preferanse for å hekke der de selv er fostret opp, har ulik utbredelse utenfor hekkesesongen eller hekker til ulike tider på året. Taksonomien til den pelagiske sjøfuglarten stormsvale (Hydrobates leucorhoa), og spesielt inndelingen av denne arten i flere arter/underarter, har lenge vært gjenstand for debatt. I dag er to bestander som hekker til ulike tider på året på øya Guadalupe på nordvestkysten av Mexico, regnet som to egne arter – H. socorroensis som hekker om sommeren og H. cheimomnestes som hekker om vinteren. Det er tidligere hevdet at disse oppstod som separate genetiske avvik fra nominatunderarten H. l. leucorhoa, som hekker i Nord-Atlanteren og det nordlige Stillehavet. En nylig publisert undersøkelse av genmateriale fra 283 stormsvaler i 17 ulike kolonier spredt utover hele artens utbredelsesområde gir nå et bedre grunnlag for å utlede disse stormsvalenes evolusjonære utvikling og hvordan noen av de ulike artene og underartene har oppstått.
Les artikkelen: Sympatric population divergence within a highly pelagic seabird species complex (Hydrobates spp.)
Forskerne fant blant annet svake, men signifikante genetiske forskjeller mellom atlantiske og Stillehavs-tilknyttede bestander av underarten H. l. leucorhoa. Denne vidt utbredte underarten skilte seg tydelig fra underarten H. l. chapmani, som kun hekker på noen få øyer på nordvestkysten av Mexico, og begge var sterkt genetisk forskjellige fra de to artene på nærliggende Guadalupe, H. socorroensis og H. cheimomnestes, som også var signifikant ulik hverandre. Resultatene tyder på at Guadalupe-artene er såkalte søstertaksa, og studiet viser hvordan stormsvale-gruppen er et eksempel på at ikke-fysiske barrierer for genetisk utveksling kan være viktigere for avvikende evolusjonær utvikling blant fugler enn rent fysiske hindre.
Kontaktperson: Tycho Anker-Nilssen