Nyheter

 

Hvor mye mat trenger sjøfuglene?

Publisert: 22. desember 2011
Tekst: Camilla Næss

En internasjonal forskergruppe har funnet en global fellesnevner for sammenhengen mellom sjøfuglers hekkesuksess og mattilgang. I dag publiseres resultatene i prestisjefylte Science.

Hvor mye mat trenger sjøfuglene?
Lunde med postlarver av sild. Foto © T. Anker-Nilssen/NINA

En internasjonal gruppe forskere publiserer i dag resultatene fra tidenes mest omfattende undersøkelse av hvordan sjøfuglenes hekkesuksess er knyttet til bestandene av deres viktigste byttedyr.

– Sjøfuglenes respons på sviktende mattilgang er bemerkelsesverdig ensartet, sier seniorforsker Tycho Anker-Nilssen i NINA, en av forfatterne bak rapporten.

 

En tredel til sjøfuglene

Dårlig hekkesuksess for sjøfugler er et velkjent fenomen når mattilgangen i havet faller under et kritisk nivå. Det overraskende resultatet som nå publiseres i Science er at dette nivået er omtrent det samme for alle fiskespisende sjøfugler, uansett hvor de lever og hva de spiser. Forskerne har funnet en tommelfingerregel som anslår det kritiske nivået til omtrent en tredel av den historisk maksimale byttedyrmengde, og trenden er slående konsekvent verden over. Analysen er basert på en av de hittil mest omfattende sammenstillingene av samtidige data for bytteetere og deres byttedyr.

– Vi har sammenlignet data fra sju ulike økosystemer verden over, fra Arktis til Antarktis og fra Stillehavet til Atlanterhavet, og dokumenterer at sjøfuglene er avhengige av at byttedyrbestanden er over en tredel av det historiske maksimum for å kunne reprodusere godt, sier Anker-Nilssen.

– Dette er en viktig indikator som kan hjelpe marin forvaltning verden over med å sette økologisk bærekraftige kvoter for fiskeriene.

 

Verdensomspennende sjøfuglnettverk

Studien fokuserer på fiskespisende sjøfugl som beiter på nøkkelarter i de marine økosystemene, på fisk som sardiner, ansjos, sild og tobis. Dette er fiskeslag som også ofte utnyttes av kommersielle fiskerier. I Antarktis erstattes disse fiskeartene av krill - små, rekeliknende krepsdyr - som i økende grad er gjenstand for et betydelig fiske.

I alt har forskerne sammenstilt data fra tidsseriestudier av 14 ulike sjøfuglarter, inkludert havsuler, joer, måker, terner, lunde, lomvi og pingviner. Studienes varighet spenner fra 15 til 47 år og utgjør samlet 438 år med observasjoner. NINAs lundestudier på Røst er det lengste av dem, og tilsvarende data for Røstbestanden av krykkje, en fuglefjellshekkende måkefugl, inngår også.

– Undersøkelsen viser også at tidsseriene bør være minst 12-13 år lange for å gi robuste resultater, fortsetter Anker-Nilssen.

 

Samme terskel til stupet

Effekten av en liten fiskebestand viser seg å være lik for alle de nevnte sjøfuglartene. Når mengden fisk i havet er større enn en tredel av målte maksimumsbestand, er ungeproduksjonen hos sjøfugl ganske upåvirket av endringer i mattilgang. Om tilgjengeligheten av fisk faller under denne terskelen reduseres imidlertid hekkesuksessen radikalt.        

– Vi er forbløffet over hvor konsistent dette forholdet er på verdensbasis, sier Dr Philippe Cury fra the French Research Institute for Development (IRD) som har ledet forskerteamet. – Dette tyder på at vi har funnet et viktig referansepunkt som kan si noe om viktige grenseverdier for kommersielle fiskerier dersom vi skal opprettholde sjøfuglpopulasjoner på lang sikt.

– Når vi kombinerer våre funn med effektene av klimaendringer er det tydelig at vi må utvikle bedre metoder for å fastsette økologisk forsvarlige fiskerikvoter, sier Dr. Ian Boyd fra the Scottish Ocean Institute, University of St Andrews. – Dette betyr at vi må være i stand til å etablere generelle retningslinjer som må overholdes for ikke å forårsake uønskede endringer for andre viktige komponenter i økosystemene. Sjøfugl er en av de beste og enklest målbare indikatorene vi har på tilstanden i de marine økosystemene, og det synes fornuftig å benytte dem i denne sammenhengen.

Teamet erkjenner at det er mer arbeid som må gjøres på området for avdekke i hilken grad disse funnene også har gyldighet ut over konsekvensene for sjøfugl. De tror likevel at tommelfingerregelen «en tredel til fuglene» vil være et nyttig element i en mer generell tilnærming for å sikre at vi ivaretar våre marine økosystemer.     

 

Langsiktighet er nøkkelen til svar

NINA innehar de fremste dataseriene på sjøfugl i Norge. Tidsseriestudiene av lunde på Røst har pågått årlig siden 1964 og er blant de mest omfattende på verdensbasis. I snart 50 år har disse studiene bidratt til å flytte kunnskapen om våre pelagiske sjøfugler mange skritt framover.

– Mange av de forhold som styrer tilstanden og utviklingen til lundene på Røst forklarer viktige variasjoner og endringer i det pelagiske økosystemet langs norskekysten, sier Anker-Nilssen. Sjøfugl er en viktig miljøressurs og blant våre mest synlige og lettstuderte havdyr. Overvåkingen av disse toppredatorene sørger derfor for en helt nødvendig og svært anvendelig del av kunnskapsgrunnlaget forskningen trenger for å identifisere de viktigste påvirkningsfaktorene og mulige tiltak for en bedre forvaltning av de marine miljøene.

NINA-direktør Norunn S. Myklebust sier at artikkelen i Science er en bekreftelse på den gode jobben sjøfuglforskerne i NINA gjør.

– Den viser at satsingen på en representativ og langsiktig overvåking av sjøfugl i norske farvann er både riktig og viktig. I dag er dette arbeidet organisert i SEAPOP-programmet (www.seapop.no) som ledes av NINA.

Kontaktperson i NINA: Tycho Anker-Nilssen

Les mer:

Philippe M. Cury, Ian L. Boyd, Sylvain Bonhommeau, Tycho Anker-Nilssen, Robert J. M. Crawford, Robert W. Furness, James A. Mills, Eugene J. Murphy, Henrik Österblom, Michelle Paleczny, John F. Piatt, Jean-Paul Roux, Lynne Shannon og William J. Sydeman: ”Global Seabird Response to Forage Fish Depletion - One-Third for the Birds," Science, 23. desember 2011.

Skriv ut
Søk etter nyheter
Nyhetsarkiv

Archive

Norsk institutt for naturforskning

NINA er en uavhengig stiftelse som forsker på natur og samspillet natur – samfunn.
Følg oss på: