Millioner av blindpassasjerer følger med hageplanter som importeres til Norge. Miljø-DNA gjør det mulig å identifisere flere av de ørsmå skapningene.
Hver prøve kan inneholde tusenvis av insekter. Nå kan de artsbestemmes ved hjelp av DNA-metastrekkoding. Foto: Arnstein Staverløkk, NINA
Handel med planter over landegrensene er kanskje den viktigste årsaken til at fremmede arter sprer seg i Europa. Norsk institutt for naturforskning (NINA) er nå i gang med det femårige prosjektet Overvåking av spredningsveien import av planteprodukter, på oppdrag for Miljødirektoratet. De første resultatene viser hvor nyttig miljø-DNA er i arbeidet med å indentifisere hvilke arter blindpassasjerene tilhører.
Beregner antall og risiko
– Ved hjelp av miljø-DNA har vi identifisert arter som vi ikke klarer å identifisere med tradisjonelle metoder. Dette er essensielt når målet er å overvåke og beregne hvor mange fremmede arter som kommer til Norge som blindpassasjerer via import av planteprodukter, og hvilken risiko de utgjør for det stedegne biologiske mangfoldet, sier prosjektleder Kristine Bakke Westergaard.
Larver og pupper av tovinger er blant de skapningene som det nå er mulig å artsbestemme ved hjelp av miljø-DNA, men ikke gjennom tradisjonelle morfologiske metoder (gjennom luper og mikroskop). Tovingene omfatter mygg og fluer og utgjør en av de største gruppene av insekter. I tillegg har miljø-DNA vist seg å være veldig nyttig for artsbestemmelse av spretthaler. Det er små, millimeterlange vingeløse leddyr som er nære slektninger av insektene.
En av fire kommer med importvarer
Fremmede arter truer naturmangfoldet over hele kloden og er svært kostbare å bekjempe. Artsdatabankens fremmedartsliste fra 2018 dokumenterer at nesten en fjerdedel av de fremmede artene i Norge har kommet inn som «forurensing» på importvarer. Tiltak mot fremmede arter vil være mest effektive hvis artene oppdages før de rekker å etablere og spre seg.
Spretthaler er små leddyr som oftest lever i jord. Det fins veldig mange arter som kan leve tett sammen, og derfor er DNA-metastrekkoding et svært nyttig verktøy for å bestemme hvilken art hvert enkelt dyr tilhører. Foto: Arne Fjellberg
– Det er relativt sett lettere å oppdage nye arter når de kommer til landet med planteimport, enn når de har spredt seg ut i naturen. Likevel er det et omfattende arbeid som krever mye ressurser og ekspertise, forteller Bakke Westergaard.
NINA har selv testet og tilpasset metodene som brukes for å identifisere fremmede arter ved hjelp av miljø-DNA, og som utfyller tradisjonelle morfologiske metoder. Den nye teknologien kalles DNA-metastrekkoding. Før måtte forskerne analysere DNA (organismenes arvestoff) fra ett og ett individ, noe som var svært tidkrevende og kostbart. Nå kan de analysere hundrevis av insekter i en og samme analyse og bruke denne informasjonen til å bestemme hvilke arter man har i en prøve.
Hver art sin kode
Strekkoder er kjent fra varehandelen, hvor alle varer er utstyrt med en unik kode. Strekkoden gjør det mulig å identifisere akkurat dette produktet fra de andre som er registrert i databasen. Sterkt forenklet er prinsippet forskerne bruker det samme, men de sammenligner sine prøver med DNA fra kjente arter i et kvalitetssikret internasjonalt DNA-bibliotek. Sluttproduktet er ei liste over alle arter som befant seg i prøven.
– Vi har erfart at metoden kan bidra til å spare ressurser, og den kan være spesielt nyttig for å artsbestemme grupper av organismer som få i verden har kunnskap om. Samtidig er det langt igjen før vi har dokumentert alle arter som kommer til Norge med planteimport. For å komme videre må vi fortsette å bygge opp biblioteker med DNA-strekkoder for arter, både de som hører naturlig hjemme her i Norge og fremmede arter, sier Bakke Westergaard.
«Suppa» i beholderen overingeniør Hege Brandsegg i NINA viser fram er utgangspunktet når arter skal bestemmes ved analyser av miljø-DNA. Foto: Arnstein Staverløkk, NINA
Kontakt Kristine Bakke Westergaard
Les rapporten Overvåking av spredningsveien import av planteprodukter
Les mer om fremmede arter