Nyhetsartikkel

Muse- og rottegifter utbredt hos norske rovdyr

Publisert 26.06.2019

En studie ledet av Veterinærinstituttet dokumenterer spor av muse- og rottegifter i 67 prosent av 254 undersøkte rovdyr, mens samtlige rødrever i studien var eksponert for disse giftstoffene. Konsentrasjonene var generelt lave (ulv, gaupe, jerv, fjellrev og villmink), mens rødrev hadde betydlig høyere konsentrasjoner enn resten av rovdyrene.

 

Samtlige undersøkte rødrever i ny studie hadde spor av muse- og rottegifter i kroppen. Foto: Viltkamera/NINA
Samtlige undersøkte rødrever i ny studie hadde spor av muse- og rottegifter i kroppen. Foto: Viltkamera/NINA

Skrevet av Veterinærinstituttet

– Gjennomgående er de målte nivåene sannsynligvis under kjent helseskadelig nivå, men enkelte av rødrevene i studien kunne være i faresonen. Den høye forkomsten av muse- og rottegifter dokumenterer at giftstoffene spres vidt i naturen, men konsekvensen av dette for norsk fauna er ikke kartlagt, sier vilthelseansvarlig ved Veterinærinstituttet Knut Madslien som ledet prosjektet.

Veterinærinstituttet har initiert og ledet et forskningsprosjekt, i samarbeid med NMBU Veterinærhøyskolen og Norsk instituttet for naturforskning (NINA), for å bestemme forekomst og utbredelse av muse- og rottegifter (antikoagulerende rodenticider, forkortet AR) i norske rovdyr.

Spor i leverprøver

– Vi fant spor av muse- og rottegifter hos 169 av 254 dyr, eller i 67 prosent av leverprøvene fra alle rovdyrene (37 ulver, 48 gauper, 45 jerver, 51 rødrever, 23 fjellrever og 50 villminker), innsamlet mellom 1997-2017. Hos rødrev hadde alle av de 51 undersøkte individene AR i leveren. Totalkonsentrasjonen var generelt lav i rovdyrene. Rødreven skilte seg imidlertid ut fra de andre rovdyrartene, med en betydelig høyere gjennomsnittlig totalkonsentrasjon av AR, og de høyeste totalkonsentrasjonene ble funnet hos rødrever i Oslo, sier Madslien.

Det ble undersøkt for syv ulike muse- og rottegifter (warfarin, kumatetralyl, bromadialon, brodifakum, difenakum, difetialon, flokumafen) i leverprøvene med analysemetoden væskekromatografi med massespektrometri (LC-MS).

Det ble påvist mellom en og syv ulike AR i de positive rovdyrene, medianen var to ulike AR per individ. Brodifakum ble påvist hos 55 prosent (93/169) av de positive rovdyrene og hos hele 84 prosent (43/51) av rødrevene. Bromadialon ble påvist hos totalt 53 prosent (90/169) av de positive rovdyrene, og 78 prosent av rødrevene (40/51) var positive for dette giftstoffet.

Dyr fra hele landet

Dyrene kom fra hele landet. Rovdyrene i studien var hovedsakelig felte (ordinær jakt, skadefelling) eller trafikkdrepte, og dermed presumtivt friske. Det foreligger i liten grad helseopplysninger om de undersøkte individene. 

Det er vanskelig å relatere målte leverkonsentrasjoner av AR til biologiske og kliniske effekter, da det finnes lite kunnskap om dette. Det forventes å være store arts- og individforskjeller i følsomhet i de ulike AR som finnes på markedet. En studie har angitt at totalkonsentrasjoner av AR >100 ng/g våtvekt i lever kan være forenlig med kliniske symptomer hos rovfugl, og 6 prosent av rovdyrene i vår studie oversteg dette nivået.

En annen studie har angitt at totalkonsentrasjoner av AR >200 ng/g våtvekt i lever kan være forenlig med klinisk forgiftning, og det betyr at enkelte av rødrevene i vårt materiale kunne være i faresonen. Gjennomgående er imidlertid de målte nivåene sannsynligvis under kjent helseskadelig nivå, men biologiske og subkliniske effekter kan ikke utelukkes.

Forgiftes via smågnagere

– Rovdyrene kan eksponeres direkte ved å spise AR i sin opprinnelige form, men dette vurderes som mindre sannsynlig for de aktuelle artene, med unntak av rødreven. En indirekte, og dermed utilsiktet, eksponering kan forekomme ved at rovdyrene spiser smågnagere som er døde eller svekket etter inntak av AR, eller ved akkumulering gjennom næringskjeden, påpeker Madslien.

Funn av to eller flere AR hos 49 prosent (124/254) av rovdyrene indikerer multiple inntak av eksponerte byttedyr over tid, som igjen sannsynliggjør at indirekte eksponering for AR er mest utbredt hos rovdyrene i studien.

Persistens av AR i næringskjeden fører til utstrakt eksponering hos rovdyrene, og i fremtiden bør det derfor brukes mindre persisterende muse- og rottegifter, såkalt tredje generasjons AR. For å kunne vurdere den relative betydningen av ulike AR i norsk natur, er det også viktig å kartlegge mengden av de ulike AR som selges på det norske markedet. Til slutt anbefales det å etablere et landsdekkende, langsiktig og standardisert overvåkingsprogram for AR i rødrev, som en indikatorart for forekomst og tidstrender for eksponering for ulike AR i norsk natur.

Les rapporten: Antikoagulerende rodenticider hos rovdyr

Kontakt: Nina Elisabeth Eide

   Motta nyhetsbrev fra nina