Hva er miljøøkonomi og økologisk økonomi?

Miljøøkonomi er et fagfelt under samfunnsøkonomi  som omhandler miljørelaterte spørsmål. Sentralt står miljøkonsekvenser av økonomisk aktivitet, som forurensing, tekniske inngrep i naturen, tap av biologisk mangfold, menneskeskapte klimaendringer osv.

Miljøøkonomi forklarer miljøskader som et resultat av at bedrifter og enkeltpersoner står overfor for dårlige signaler om at det er viktig å ta hensyn til miljøet i daglige beslutninger om produksjon, om konsum, om transportvalg, om fritid og arbeid osv. De kalles derfor ofte ”eksterne effekter” til markedsøkonomien vi lever i, og kan i de fleste tilfeller bare reduseres ved at en offentlig myndighet griper inn med regulering av markedsøkonomien.

Miljøøkonomer jobber ofte med å:

• studere hvordan folk avveier miljø mot andre goder i samfunnet, som basis for miljøpolitiske prioriteringer.  Økonomisk verdisetting av miljøkvalitet er en del av dette arbeidet.
• anbefale offentlige virkemidler som er egnet til å regulere markedsøkonomien på en slik måte at miljøpolitiske nås med større grad av sikkerhet og til lave kostnader for samfunnet.

Økologisk økonomi er beslektet med miljøøkonomi, men går et steg videre i å betrakte økonomien som et delsystem av naturens økosystemer. Økologisk økonomi studerer dette samspillet og er opptatt av å øke forståelsen for økosystemenes begrensninger (bærekraft, irreversibilitet, usikkerhet) og synliggjøre hvordan etikk og rettferdighet mellom generasjoner spille en større rolle i forvaltningen av naturen.  

Hva gjør økonomene i NINA?

Økonomene i NINA jobber spesielt med problemstillinger knyttet naturressursforvaltning og samspill mellom økonomisk aktivitet og natur- og arealbruk – fra hav og kyst til skog og fjell. Sentrale temaer for NINA er for eksempel forvaltning av biologisk mangfold og skog; regulering og verdsetting av økosystemtjenester; arealbruk og arealinngrep i forbindelse med klimaendringer og klima- og energipolitikk; forvaltning av store rovdyr. NINA har også stort engasjement internasjonalt, for eksempel i forhold til forvaltning av tropisk regnskog (REDD) og systemer for betaling for økosystemtjenester i Brasil, Costa Rica og andre land.

Nytte-kostnadsvurderinger av virkemiddelbruk og samarbeids områder mellom økonomer og økologer i NINA (heltrukne linjer). Figur basert på Polasky and Segerson (2009).

Noen miljøkonomiske problemstillinger vi er opptatt av:

• Er det noen få kan tjene på fiskeoppdrett av større verdi for samfunnet enn tapet av villaks og fisketurisme?
• Er bioenergi i skogbruket som klimapolitisk tiltak av større verdi enn konsekvenser for biomangfold og arealer?
• Når er verdien av klimatiltak større enn hensyn til biomangfold og landskapsestetikk? Hva er miljøkostnaden av samlede tekniske inngrep i norsk natur – og bør slike bremses framover?
• Er verdien av nedbygging av fjellområder for distriktene større enn tapet for samfunnet som helhet av gradvis redusert ”villmark”?
• Hva er kostnadene ved fremmede arter som etablerer seg i norsk natur i forhold til tiltak for å redusere deres inntog og begrense skader?
• Bør sauehold og jaktinteresser i større grad vike for å sikre mer levedyktige rovdyrbestander i større deler av Norge?
• Er virkemidler og mål innenfor skogbruket konsistente med ditto innenfor vern av biologisk mangfold?

Økonomisk verdsetting av økosystemtjenester

Verdsetting av økosystemtjenester kan være et verktøy for å hjelpe det offentlige i implementering av Naturmangfoldloven i møte med ulike samfunnsinteresser.

Utfordringen for økonomisk verdsetting av økosystemtjenester deles i tre hovedkategorier:

Bevisstgjøring:  

For eksempel popularisering av begrepet; for å oppnå politisk konsensus mellom ulike sektorer gjennom å synliggjøre felles avhengighet av de samme økosystemtjenestene (for eksempel pollinering);  for å synliggjøre kostnadene ved tap av økosystemtjenester under et ”business-as-usual” scenario ift  bevaringsmålsettinger (også kalt COst of Policy Inaction  (COPI)).

Prioritering: 

For å endre aktørenes beslutninger om bruk av naturmangfold i konkrete lokaliteter/arealer; økonomisk konsekvensvurdering og prioritering mellom nye virkemidler for naturmangfoldsforvaltning.

Utforming og vurdering av virkemidler: 

Når, hvor, hvordan og hvor mye betaling for økosystemtjenester kan brukes i ulike sektorer; økonomisk erstatning for naturskader (utover tiltakskostnader); vurdering av økonomiske virkemidler sammen med andre typer virkemidler.