Bekkerøye (Salvelinus fontinalis) har sitt naturlige utbredelsesområde i den nordøstlige delen av Nord-Amerika. Utseendemessig skiller bekkerøya seg ut fra vanlig brunaure ved sine store kjever og med rygg og sider som er lyst marmorerte. I gytedrakt får hannene lys rygg og svarte sider, med et sterkt oransje eller rødt skjær under sidelinjen. Den blir sjelden over 25 cm, eller ca. 100 g.

Bekkerøye ble  innført hit til landet på slutten av 1800-tallet. Dette resulterte i svært få faste bestander. I 1918 ble den innført til Øyfjell i øvre deler av Telemark der den også etablerte seg. Bekkerøya er betydelig mer motstandsdyktig mot surt vann enn auren, og den ble på 1970/80-tallet aktivt satt ut for å kompensere for de store tapene av aure pga. forsuring, spesielt i Agder. Det er anslått at Aust-Agder i 1990 hadde rundt 50 lokaliteter med årlig reproduksjon av bekkerøye. I løpet av de siste åra har bekkerøya gått kraftig tilbake, noe som skyldes både færre utsettinger og at den blir fortrengt av aure etter hvert som vannkvaliteten bedrer seg. Utsetting av bekkerøye er nå forbudt.

Bekkerøye ble fram til og med 2004 aktivt spredd av forvaltningen som kompensasjon der sur nedbør hadde utryddet aure.

Risikovurdering: Risikoen fra bekkerøye vurderes som lav. Fra 2005 er det ikke lenger tillatt å sette ut bekkerøye. Det er i dag registrert i over 200 reproduserende bestander av bekkerøye, men antall bestander er i tilbakegang. Det er ikke kjent at bekkerøya er noen trussel som bærer av spesielle parasitter.

Canadarøye (Salvelinus namaycush) er  hjemmehørende i den nordlige delen av Nord-Amerika, fra Alaska gjennom Canada til de store sjøene i det nordlige USA. Siden 1960 er den satt ut eller blitt spredt til rundt 30 innsjøer i Sverige. Utseendemessig skiller den seg fra andre arter innen laksefiskene ved å ha et relativt stort hode og være svakt underbitt. Den har alltid en sterk marmorering på kroppen. Canadarøya gyter og lever hele livet i kalde og dype innsjøer. Den kan bli stor, over 70 cm.

Canadarøye kom inn i norske vassdrag da yngel fra et svensk klekkeri ble satt ut i Østgårdsvatna (Stortjønna) i Lierne i 1971-72. Senere spredte den seg til andre vatn i dette vassdraget, og det er påvist naturlig rekruttering i minst to innsjøer. Dette vassdraget drenerer østover til svenske Ångermanälven, slik at videre spredning i Norge ikke kunne skje uten menneskelig hjelp. Dette har skjedd både i Trøndelag og andre steder i landet, men det er usikkert om det blir etablert reproduserende bestander. Canadarøye ble satt ut i Lutvann og Nøklevann i Østmarka i Oslo, og det ser ut til å være en begrenset rekruttering i Lutvann.

Det er usikkert hvordan de siste års spredning har skjedd, men trolig skyldes det ønske om å etablere fiskbare bestander.

Risikovurdering: Canadarøye har en liten utbredelse, og en fremtidig spredning kan kun skje ved ulovlige utsettinger. Den danner ikke særlig sterke bestander der hvor den i dag er etablert, men kan konkurrere med og være predator på stedegne fiskearter som f. eks. røye.

Dvergmalle (Ameiurus nebulosus) har sitt naturlige utbredelsesområde øst i Nord-Amerika, fra Maine og de store sjøene til Florida og Mexico. Den er spredt over store deler av USA, og til mange land i Europa. Dvergmalle kan ikke forveksles med andre fiskearter i norsk fiskefauna. Kroppen er forholdsvis langstrakt, mørk gulbrun av farge, uten skjell, og med åtte skjeggtråder. Dvergmalle er en utpreget nattaktiv fisk. Vanlig fangststørrelse i Norge er trolig 100 til 200 g, men det er tatt individ på 1-2 kg.

Dvergmalle kom til Norge fra Amerika som akvariefisk, og ble satt ut i Asker i 1890, der den nå finnes i flere lokaliteter.

Dvergmalle kan ikke spre seg naturlig til nye lokaliteter. Det er også relativt liten fare for menneskelig spredning fordi arten i liten grad er i fokus blant trofé- eller meitefiskere.

Dvergmallen tåler svært dårlig vannkvalitet og har små krav til oksygeninnhold. Den har et bredt valg av næringsdyr, og spiser alt fra plantekost, bunndyr og fisk. Arten har altså vært i Norge i over 120 år uten i særlig grad å ha blitt spredt videre. Den er imidlertid en robust art som lett vil etablere seg om den blir forsøkt satt ut andre steder.

Risikovurdering: Dvergmalle har lav risiko, og den er ikke påvist å være bærer av spesielle parasitter eller sykdommer.

Gullfisk (sølvkaruss) (Carassius auratus) er en akvariefisk, men som finnes naturlig fra Øst-Europa til Kina og det østlige Sibir. Akvarieeiernes gullfisk er egentlig bare den rødgule, gule eller hvite formen av sølvkaruss, som er den opprinnelige villformen av gullfisk.

Arten ble innført hit til landet flere ganger omkring 1900. Den har vanskelig for å etablere bestander som overlever over tid, men helt siden første utsetting har den i noen tilfelle overlevd og formert seg, både i Aust-Agder og Rogaland. Fra midten av 1980-tallet forekom gullfisk i Stamnestjernet i Akershus etter utsetting fra et akvarium, men bestanden har nå dødd ut. Norsk klima med lav vintertemperatur er trolig årsaken til at gullfisken som oftest dør ut etter kort tid.

Gullfisk vil neppe kunne etablere seg i mange lokaliteter med mindre klimaendringene skaper temperaturforhold som passer arten bedre. Eventuell spredning vil skje fra akvarier eller gullfiskdammer.

Risikovurdering: Gullfisk i Stamnestjernet kan ha bidratt til spredning av en bendelmark som ikke tidligere var påvist i norsk fauna. Spredning av gullfisk kan derfor føre til videre spredning av denne bendelmarken.

Karpe (Cyprinus carpio) har sin naturlige utbredelse fra områdene ved Svartehavet til Mandsjuria i Kina. Men etter hvert har den blitt spredd av mennesker til store deler av verden. Karpas hode er alltid uten skjell, mens kroppen er dekt av skjell. Karpe skilles fra nærstående slektninger, som f. eks. karuss, særlig ved en lengre ryggfinne med en konkav kant der forreste del er høyere enn den bakre. I tillegg har karpa to korte og to lange skjeggtråder på hver side av munnen. Kroppsfargen kan variere noe, men den er gjerne grønn/brun på ryggen og sidene og litt gulaktig på buken. Karpe kan bli 50-60 år gammel og oppnå en vekt på godt over 10 kg.

Den eldste kjente importen av karpe til Norge skjedde til Bergen rundt 1685.  Senere har den blitt innført hit til landet flere ganger. Helt fram til 1980-tallet var det usikkert om karpa hadde forsvunnet fra vår fauna på grunn av et kjølig klima. Men i 1992 ble det dokumentert forekomst av karpe i minst ti  lokaliteter. I løpet av de siste 10-20 åra har det vært til dels omfattende spredning av karpe, og den er nå påvist i over 60 lokaliteter. Men «mørketallene» for karpe kan være store fordi enkelte ikke ønsker å opplyse om hvor den finnes. Karpe finnes i minst 23 lokaliteter i Grenlandsområdet i Telemark.

Karpe anses av mange som er en attraktiv sportsfisk, og den spres trolig ved aktiv utsetting for å skape fiskbare bestander.

Karpe foretrekker grunt, varmt vann med rik vegetasjon og leire/mudderbunn. Den er seiglivet og tåler oksygenfattig vann. Vellykket rekruttering er avhengig av vanntemperatur i gytetida om forsommeren opp i 17-20 grader, og yngelen må oppnå en viss størrelse i løpet av sommeren for å overleve vinteren. Temperaturforholdene er dermed en klart begrensende faktor for å opprettholde karpebestander. Under dagens klima har karpe neppe noe stort spredningspotensiale i norsk natur.

Risikovurdering: Karpe kan være bærer av ulike parasitter og virussykdommer. Det er ennå ikke påvist virussykdommer hos karpe her i landet, men ulovlig import fra utlandet kan få svært alvorlige følger. Karpe kan desimere eller utrydde amfibier, som ofte er avhengige av å leve i dammer uten fisk. Den er vurdert å ha stor økologisk effekt på grunn av mulig spredning av parasitter og sykdommer.

Pukkellaks (Oncorhynchus gorbuscha) er en anadrom art som er naturlig utbredt i det nordlige Stillehavet. I perioden 1958-1989 ble det satt ut flere hundre millioner egg i elver ved Kvitsjøen i nordvest-Russland. De siste utsettingene skjedde i 1999. Det er nå etablert selvreproduserende bestander i elver i dette området og i Øst-Finnmark. Utseendemessig skiller pukkellaksen seg fra Atlantisk laks ved at gattfinnen har flere stråler og at den lange overkjeven når et stykke bak øyene. Den har også prikker på halefinnen. Som navnet tilsier har den ryggpukkel, som utvikles hos kjønnsmodne hannfisk fram mot gyting. I gytedrakt er hannene rødaktige med gråbrune flekker og hunnene får også en brunere farge. Vanlig gytefiskstørrelse er ca. 1,5 kg, og 40-50 cm.Hann i gytedrakt.

Pukkellaksen spredde seg til elver i Finnmark rundt 1960 etter de store utsettingene ved Kvitsjøen. Arten har en fast toårig livssyklus, slik at fisk som gyter i to påfølgende år er reproduktivt adskilte. All fisken dør etter gyting. Forekomsten i norske elver har variert mye, men i flere elver i Øst-Finnmark er den et fast innslag. I 2017 dukket pukkellaks opp i svært stort antall og ble fanget i omkring 260 elver langs hele norskekysten.

Pukkellaksen sprer seg på egen hånd etter vellykket gyting i andre elver.

Det kan være konkurranse om gytehabitat mellom pukkellaks og stedegen laksefisk (laks, aure og sjørøye), selv om pukkellaksen normalt  gyter før disse artene.  Det er usikkert hvilken effekt den døde og råtnende utgytte pukkelaksen har på økosystemet i elva. Det er også usikkert om det er konkurranse mellom yngel av pukkellaks og våre laksefiskarter, da pukkellaksyngelen vandrer til havs kort tid etter klekking.

Risikovurdering: Pukkellaks har et høyt spredningspotensiale. Ut fra observasjoner de siste årene  er det grunn til å tro at arten nå er i ferd med å øke sin utbredelse.

Regnbueaure (Oncorhynchus mykiss) har sitt naturlige utbredelsesområde på vestkysten av Nord-Amerika. I utseende skiller den seg fra vanlig brunaure med sitt fiolettrosa bånd på sidene, som altså har gitt arten navnet. Størrelsen ligger  gjerne på 35-45 cm.

Regnbueaure ble innført til Norge som rogn fra Danmark rundt 1900, og ble satt ut i innsjøer og elver i Sør-Norge og helt opp til Nordland for å skape bedre fiskemuligheter for allmennheten. Men den har etablert få varige reproduserende bestander her i landet. Arten er fremdeles mye brukt til matfiskoppdrett, med smoltanlegg i ferskvann og merder i sjøen. Observasjoner i vassdrag i nærheten av oppdrettsanlegg for regnbueaure tyder på at det skjer en kontinuerlig tilførsel av fisk.

Regnbueaure spres følgelig i dag ved rømming fra oppdrettsanlegg.

Risikovurdering: Det er i dagens situasjon kontinuerlig en sjanse for etablering av regnbueaure pga. høy tilførsel av nye individer (såkalt "propagule pressure"). Det er svært stor risiko knyttet til at regnbueaure kan være bærer av og overføre Gyrodactylus salaris til Atlantisk laks. I dagens situasjon vil regnbueauren eventuelt kunne øke sitt utbredelsesområde gjennom etablering av reproduserende bestander i anadrome vassdrag langs kysten.

Regnlaue (Leucaspius delineatus) er naturlig utbredt fra Nord-Frankrike gjennom Alpene og østover til Det kaspiske hav. Mot nord finnes den til Østersjøen, i store deler av Danmark, helt sør i Sverige og i deler av Nord-Russland. Regnlaua blir opp til 10 cm lang. Den trives best i grunne dammer eller stilleflytende vann med mye vegetasjon. I innsjøer holder den seg i strandsonen. Regnlaua er rødlistet i flere europeiske land og omfattes av Bernkonvensjonens liste III.

Regnlaue ble første gang påvist i Langangselvvassdraget i Tvedestrand kommune i Agder i 1997. Det er foreløpig ikke påvist spredning ut fra dette området.

Regnlaua ble trolig innført ved at fritidsfiskere fra kontinentet hadde den med seg som agn, sannsynligvis på tidlig 1990-tall.

Risikovurdering: Regnlaue har trolig muligheter til å etablere seg i lavereliggende vassdrag i Sør-Norge. Den kan danne relativt tette bestander, og det er fare for ytterligere spredning fordi den kan bli benyttet som levende agn. Den har trolig også et visst potensial som konkurrent til stedegne fiskearter i norsk natur. Det er usikkert om arten kan spre seg via brakkvann til andre vassdrag langs kysten.

Rødgjellet solabbor (Lepomis gibbosus) finnes naturlig i østlige og sentrale deler av Nord-Amerika, og den kom som sports- og damfisk til Europa omkring 1880. I Europa har arten etablert seg i både  innsjøer, magasiner, elvesletter og dammer, og den kan danne tette bestander. I Norge ser den ut til å slå til bare i små dammer og tjern. Av utseende er kjønnene hos rødgjellet solabbor forskjellige. Hannen er størst og i gytedrakt har den de flotteste fargene, mens hunnene er lysere. Vanlig størrelse er 10-15 cm. Den gyter sent på våren eller tidlig på sommeren ved vanntemperaturer på 15 til 25 °C.

Rødgjellet solabbor ble første gang registrert i Einedammen i Asker i 2004, trolig etter utslipp fra et akvarium. Her  hadde den  vellykket reproduksjon, men bestanden er nå gått tapt. Senere har arten blitt satt ut i flere dammer og vann i Asker, og den har også dukket opp flere andre steder på Østlandet.

Rødgjellet solabbor spres trolig både fra akvarier og ved aktiv utsetting for å skape fiskbare bestander. Spredningen vil sannsynligvis fortsette, men klimaet setter nok begrensninger for utbredelsen her i landet.

Rødgjellet solabbor er altetende, og spiser omtrent de samme næringsdyrene som noen av våre egne karpefiskarter som f. eks. mort, hvilket kan føre til konkurranse med slike arter.

Risikovurdering: Rødgjellet solabbor blir i Europa listet blant de 10 innførte fiskeartene som har de største økologiske effektene. Den har fått skylden for at både salamander-, fiske- og sneglebestander har gått tilbake i dammer der den er blitt utsatt. Undersøkelser av en bestand i Asker viste infeksjon av to parasitter som trolig er nye i vår fauna.

Sandkryper (grundling) (Gobio gobio) finnes opprinnelig fra Nord-Spania og Irland i vest gjennom Europa og Nord-Asia øst til Stillehavet. I Norden forekommer den naturlig i Danmark, Skåne og Sør-Finland. Sandkryperen har tykke lepper og én skjeggtråd på hver side av munnen. Hodet er stort og munnen har overbitt. Den blir sjelden over 15 cm.

Her i landet ble sandkryperen første gang påvist i Numedalslågen i Vestfold høsten 1991. I 1997 hadde arten etablert seg på en 58 km lang strekning av elva samt i noen sideelver. I 2004 ble det også påvist sandkryper Nesheimvassdraget i Farsund kommune, Agder, der utsettingen trolig skjedde på 1990-tallet.

Sandkryperen krever forholdsvis god vannkvalitet. Det ser ikke ut til å være særlig habitatoverlapp mellom sandkryper og laks- og aureunger, men det er et visst overlapp i næringsvalg. En tett bestand av sandkryper kan trolig være en sterk konkurrent til aurebestander?.

Spredningen til Norge har sannsynligvis skjedd ved bruk av levende agn.

Risikovurdering: Arten sprer seg raskt nedstrøms innenfor tilgjengelige områder i et vassdrag. Det er også stor fare for videre spredning, særlig gjennom (ulovlig) bruk av arten som levende agn.

Suter (Tinca tinca) har sitt naturlige utbredelsesområde i Sør- og Mellom-Europa, og østover til Kaspihavet og Jenisej. Arten finnes også i England, sørlige deler av Skottland og Irland. I Norden er suter bare naturlig forekommende i sørlige deler av Sverige, og opp til rundt 68 ºN i Finland. Suteren er med sin kraftige kroppsform lett gjenkjennelig fra andre karpefisker. Overgangen mellom halerot og halefinne er nær rettlinjet, og den har to små skjeggtråder i munnvikene,. Den er mørk brun/grønn på ryggen, med lysere og ofte mer gylne sider. Øynene er små, med markert rød/oransje iris. Kroppen er dekt med små og dyptsittende skjell som gir et glatt og læraktig preg. Suteren har store finner med avrundede kanter. Hannene har større finner enn hunnene. Hannfiskens bukfinner rekker bak til gattet. Den største suteren som er rapportert tatt i Norge veide 3,94 kg.

Forekomsten av suter skyldes en innførsel til Aust-Agder på tidlig 1800-tall, og aktiv og passiv spredning har pågått på Sørlandet gjennom hele 1900-tallet. Der er det nå suter i nærmere 100 lokaliteter, konsentrert omkring Arendal/Nidelvvassdraget. I Telemark finnes suter fra Lunde ovenfor Norsjø og nedover i vassdraget. I Grenlandsområdet er det suter i over 40 lokaliteter og den finnes i Buskerud, Akershus, Oslo,  Østfold og i sørlige deler av Hedmark fylke. Det er nå suter i over 200 lokaliteter her i landet. Suteren trives best i småvann og dammer med mye vannvegetasjon, og den tåler perioder med svært lave oksygenkonsentrasjoner.

Det foregår fortsatt i  aktiv menneskelig spredning av suter for å skape fiskbare bestander. Den vurderes som en attraktiv sportsfisk.

Risikovurdering: Selv om suter vurderes som en relativt konkurransesvak art, antas det at den påvirker produksjonen av stedegne fiskearter ved at den danner tette bestander. Den har en atferd med graving i sedimentene ved næringssøk som kan føre til oppvirvling av bunnsediment, med resirkulering av næringssalter og redusert vannkvalitet. Man må forvente at suteren vil øke sitt utbredelsesområde ytterligere, til næringsrike lavlandssjøer i Sør-Norge. Innførsel av suter til nye lokaliteter kan også føre til at ulike amfibiearter enten blir sterkt desimert eller utryddet.

Har det dukket opp nye fiskearter i ditt fiskevann? NINA ønsker din hjelp til å kartlegge spredning av ferskvannsfisk. ​

Vi ønsker opplysninger om:

• Hvilken innsjø eller elv du har observert fremmed fisk
• Kommune eller fylke
• Art (evt. beskrivelse eller bilde hvis du er usikker)
• Type observasjon (har du fisket eller sett fisken)
• Størrelse, antall og tidspunkt for observasjon

Disse artene er innført til norske vassdrag fra utlandet. De kan alle virke skadelig på naturlige fiskebestander og annet liv i ferskvann og det er ulovlig å spre dem.

Last ned plakaten.