Skrantesjuke på Hardangervidda
I september 2020 ble det påvist klassisk CWD på en villreinbukk felt på Hardangervidda, og dette representerer et regimeskifte for forvaltning av villrein på Hardangervidda og nærliggende områder. Det er ikke kjent hvordan reinsdyret har blitt smittet, eller hvor smitten kommer fra. Geografisk spredning av CWD er pekt på som et fremvoksende problem i Nord-Amerika, og nå i Norge, som kan ha store konsekvenser for hjortedyrbestandene, men også for det økosystemet de er en del av. Det er behov for mer kunnskap om utveksling og kontakt med villrein i nærliggende villreinområder, siden dette påvirker sannsynligheten for geografisk spredning av sykdommen.
Lokal og erfaringsbasert kunnskap tilsier at det er jevnlig kontakt mellom villreinbestandene på Hardangervidda og i Setesdal. Særlig bukker fra Setesdal bruker i perioder areal på Hardangervidda. Siden bukker også har vist seg å ha større sannsynlighet for å være smittet med CWD, er det avgjørende å vite mer om arealbruken deres. Oppdagelse av smitte på Hardangervidda, dersom denne kommer fra Nordfjella, er overaskende i lys av dagens kunnskap om simlenes arealbruk, men kan blant annet skyldes avvikende arealbruk hos bukkene. Vi trenger derfor mer data om særlig bukkenes arealbruk for å forstå risikoen for geografisk spredning av CWD.
Smitte av klassisk CWD mellom individer kan skje på flere måter. De to viktigste måtene for smitteoverføring av klassisk CWD er 1) ved direkte kontakt mellom individer (horisontal overføring) og 2) gjennom inntak av prioner i miljøet (miljøsmitte). Til å være en prionsykdom antas det at CWD smitter nokså lett mellom ulike arter av hjortedyr fordi genet som koder for prionproteinet er relativt likt innad i hjortedyrfamilien. I USA og Canada er mulhjort (Odocoileus hemionus), hvithalehjort (Odocoileus virginianus) og wapitihjort (Cervus canadensis) mest påvirket, og CWD har sannsynligvis smittet mellom disse artene flere ganger.
Både hjort og elg er mottagelige for CWD. CWD er dermed en flerartssykdom, men vi mangler gode data på hvordan ulike hjortedyrarter bruker Hardangervidda og andre fjellområder, herunder grad av overlapp i områdebruk mellom hjortedyrartene. Dette er nødvendig kunnskap for å forstå risikoen for smitte (spillover) fra rein til andre hjortedyrarter. Det er også viktig med mer romlige data for elg og hjort for å bedre kunne avgrense forvaltningssoner, og til bruk dersom andre tiltak iverksettes for å håndtere sykdommen i bestander av elg og hjort. Dette innebærer behov for mer kunnskap om arealbruken og sesongvandringer til elg og hjort på Hardangervidda og i tilgrensende områder.
I forbindelse med håndteringen av CWD kan det bli iverksatt ulike forvaltningstiltak som vil endre bestandenes størrelse og kjønns- og alderssammensetning. Dette og andre tiltak som økt jakt, utvidelse av jakttider, og eventuelt felling av dyr utenom ordinær jakttid kan medføre endret atferd. I en del tilfeller kan slik atferd påvirke faren for smittespredning. For eksempel medførte utvidelsen av jakttiden og statlig felling av bestanden i Nordfjella at villreinen oppsøkte områder som sjelden ble benyttet tidligere, trolig på grunn av økte forstyrrelser. I prosjektet har vi også et mål om å bruke innsamlede data for å belyse slike problemstillinger.