Hjorteviltkartlegging Hardangervidda og Setesdal

For første gang skal villrein, elg og hjort merkes i samme geografiske område. Hensikten er å finne ut hvordan hjortevilt bruker arealene på og rundt Hardangervidda og i Setesdal. Foto: Olav Strand, NINA

GPS-merking av villrein, elg og hjort

Villrein, elg og hjort på og rundt Hardangervidda og nordre deler av Setesdal villreinområde skal merkes med GPS-sendere. Hensikten er å kartlegge hvordan hjortevilt bruker områdene, blant annet som grunnlag for å redusere risikoen for spredning av skrantesjuke.

I september 2020 ble det påvist klassisk CWD på en villreinbukk felt på Hardangervidda, og dette representerer et regimeskifte for forvaltning av villrein på Hardangervidda og nærliggende områder. Det er ikke kjent hvordan reinsdyret har blitt smittet, eller hvor smitten kommer fra. Geografisk spredning av CWD er pekt på som et fremvoksende problem i Nord-Amerika, og nå i Norge, som kan ha store konsekvenser for hjortedyrbestandene, men også for det økosystemet de er en del av. Det er behov for mer kunnskap om utveksling og kontakt med villrein i nærliggende villreinområder, siden dette påvirker sannsynligheten for geografisk spredning av sykdommen. 

Lokal og erfaringsbasert kunnskap tilsier at det er jevnlig kontakt mellom villreinbestandene på Hardangervidda og i Setesdal. Særlig bukker fra Setesdal bruker i perioder areal på Hardangervidda. Siden bukker også har vist seg å ha større sannsynlighet for å være smittet med CWD, er det avgjørende å vite mer om arealbruken deres. Oppdagelse av smitte på Hardangervidda, dersom denne kommer fra Nordfjella, er overaskende i lys av dagens kunnskap om simlenes arealbruk, men kan blant annet skyldes avvikende arealbruk hos bukkene. Vi trenger derfor mer data om særlig bukkenes arealbruk for å forstå risikoen for geografisk spredning av CWD. 

Smitte av klassisk CWD mellom individer kan skje på flere måter. De to viktigste måtene for smitteoverføring av klassisk CWD er 1) ved direkte kontakt mellom individer (horisontal overføring) og 2) gjennom inntak av prioner i miljøet (miljøsmitte). Til å være en prionsykdom antas det at CWD smitter nokså lett mellom ulike arter av hjortedyr fordi genet som koder for prionproteinet er relativt likt innad i hjortedyrfamilien. I USA og Canada er mulhjort (Odocoileus hemionus), hvithalehjort (Odocoileus virginianus) og wapitihjort (Cervus canadensis) mest påvirket, og CWD har sannsynligvis smittet mellom disse artene flere ganger. 

Både hjort og elg er mottagelige for CWD. CWD er dermed en flerartssykdom, men vi mangler gode data på hvordan ulike hjortedyrarter bruker Hardangervidda og andre fjellområder, herunder grad av overlapp i områdebruk mellom hjortedyrartene. Dette er nødvendig kunnskap for å forstå risikoen for smitte (spillover) fra rein til andre hjortedyrarter. Det er også viktig med mer romlige data for elg og hjort for å bedre kunne avgrense forvaltningssoner, og til bruk dersom andre tiltak iverksettes for å håndtere sykdommen i bestander av elg og hjort. Dette innebærer behov for mer kunnskap om arealbruken og sesongvandringer til elg og hjort på Hardangervidda og i tilgrensende områder. 

I forbindelse med håndteringen av CWD kan det bli iverksatt ulike forvaltningstiltak som vil endre bestandenes størrelse og kjønns- og alderssammensetning. Dette og andre tiltak som økt jakt, utvidelse av jakttider, og eventuelt felling av dyr utenom ordinær jakttid kan medføre endret atferd. I en del tilfeller kan slik atferd påvirke faren for smittespredning. For eksempel medførte utvidelsen av jakttiden og statlig felling av bestanden i Nordfjella at villreinen oppsøkte områder som sjelden ble benyttet tidligere, trolig på grunn av økte forstyrrelser. I prosjektet har vi også et mål om å bruke innsamlede data for å belyse slike problemstillinger.

Siste nytt fra prosjektet

21.05.2021: 
Merking av villrein, elg og hjort vinteren 2021

I løpet av februar og mars 2021 ble det merket 37 villrein, 30 elg og 20 hjort som en del av prosjektet. 10 av villreinene ble merket i Setesdal Austhei, og alle disse var bukker. På Hardangervidda ble det merket 8 bukker og 19 simler. Av de 30 elgene var 13 okser og 17 kyr. Av de 20 hjortene ble det merket 5 bukker og 15 koller. Hjortedyrenes posisjoner kan følges på www.dyreposisjoner.no

Kontakt

Prosjektleder: Chister M. Rolandsen

Prosjektinfo

Prosjektleder: Christer M. Rolandsen

Oppstart: 2021

NINA gjennomfører prosjektet på oppdrag fra Miljødirektoratet, og samarbeider med NIBIO om hjortemerkingen.

Prosjektmål

Hovedmål: Skaffe ny kunnskap om arealbruk til hjortedyr som grunnlag for en evidensbasert forvaltning av klassisk CWD på Hardangervidda.

Hovedmålet vil nås gjennom innsamling av GPS-data på villrein, hjort og elg som en basis for: 

Delmål 1: Å redusere risiko for geografisk spredning av klassisk CWD

Delmål 2: Å gi sikrere overvåking av villreinbestanden

Delmål 3: Å redusere risiko for smitte (spillover) av klassisk CWD til elg og hjort 

Delmål 4: Å bidra med kunnskap til bruk ved sonering og andre forvaltningstiltak

Delmål 5: Å dokumentere bieffekter av forvaltningstiltak

Delmål 6: Å gi merverdi i andre prosjekter knyttet til CWD og andre tema


Dyreposisjoner

Følg dyrenes bevegelser på www.dyreposisjoner.no 


Norsk institutt for naturforskning

NINA er en uavhengig stiftelse som forsker på natur og samspillet natur – samfunn.
Følg oss på: