Foto: viltkamera.nina.no

Fra et evolusjonspsykologisk perspektiv kan frykt for store rovdyr forklares som en funksjonell overlevelsesmekanisme. Det finnes også andre sannsynlige psykologiske forklaringer på ulvefrykt, som tidligere negative erfaringer med andre dyr. Likevel er det åpenbart at heller ikke psykologien sitter med hele forklaringen på hvorfor ulven oppleves som spesielt farlig.  

Inn- og utgrupper

Som forskere har vi fulgt ulvekonflikten lenge, og for bedre å forstå hvorfor frykten har fått en hovedrolle, har vi hatt særlig nytte av det mangfoldige teoriuniverset til Mary Douglas – en av de største stjernene på sosialantropologiens himmel. Det gjelder særlig de delene av hennes forfatterskap som kretser rundt begrepene «risiko», «fare», «skyld», «rent», «urent» og «symbolsk orden».

Ifølge Douglas har alle sosiale fellesskap et behov for å konstruere grenser mot omverdenen. Hva vi velger å framheve som farlig eller truende, og ikke minst hvem vi betrakter som ansvarlige for å påføre oss risiko, er et viktig fundament for hvordan vi konstruerer inngrupper og utgrupper – for hva som er forskjellen mellom oss og dem – og dermed for fellesskapsfølelse og kollektiv identitet. Vår forståelse av fare handler derfor mye om hvem vi mener har skylden for at vi utsettes for den. 

Valg av hva vi frykter

Ser vi bort fra voldsomme, ukontrollerte fryktreaksjoner (som få opplever), er det åpenbart at vi som samfunn i stor grad velger hva vi tenker på som farlig. Det har for eksempel hendt, ganske nylig, at barn har blitt drept av store rovdyr i Norge – mer presist av ulvens nærmeste slektning, hunden. Selv om noen er veldig redde for hunder, kan vi likevel trygt slå fast at kampen mot dette dyret ikke føres med samme intensitet som kampen mot ulv. I de delene av landet der ulven bor i dag, framstår tvert imot ulver som en langt større trussel enn hunder. 

De som påfører folk denne trusselen er miljøvernere, forskere og byråkrater – kort sagt staten og mektige urbane grupper. Opp gjennom historien har ulven blitt sett på som et fælt rovdyr, og er derfor ualminnelig velegnet som symbol på ytre fare. Viktigst her er likevel ikke selve dyret, men de som anses å være ansvarlige for at ulven er tilbake.

Samhold mot ytre trusler

Douglas framholder at farer som truer grunnleggende verdier eller moralske prinsipper oppfattes som mest alvorlige. Det som fryktes mest, er ofte det som kommer sterkest i konflikt med våre verdier, eller med det vi med Douglas kan kalle vår symbolske orden. Å plassere ansvaret for denne typen trusler hos aktører utenfor fellesskapet bidrar til å markere og forsterke indre samhold. På den måten konstrueres også synlige skillelinjer, altså grenser. Noen der ute påfører oss en uakseptabel fare, som truer vår livsstil og våre verdier, så vi må stå samlet for å møte trusselen som rammer oss alle.

Douglas brukte miljøbevegelsen, slik den framsto på 1970-tallet, som eksempel på et fellesskap som søker å oppnå indre samhold ved å holde opp et profitthungrig næringsliv og dets allierte i statsapparatet som en ytre fiende som demoniseres og kontrasteres til miljøbevegelsens verdigrunnlag. Sånn sett er det en skjebnens ironi at miljøbevegelsen i dag ofte framstilles som del av et slags «ondskapens imperium» som folk i rovdyrområdene står overfor, og som i denne sammenhengen ofte tillegges de samme egenskapene som miljøbevegelsen selv har tilskrevet storkapitalen og staten.

Dette reflekterer de store endringene som norske bygdesamfunn gjennomgår. Økonomisk modernisering, sosiokulturell differensiering og større sosial og romlig mobilitet gjør at landbruk og utnyttelse av naturressurser ikke er en opplagt basis for lokalt fellesskap. Behovet for symbolske uttrykk for indre samhold blir særlig sterkt når det materielle grunnlaget for et lokalsamfunn forvitrer eller settes under press. Et bilde av ytre trusler kan bidra til å framheve indre fellesskap, og markere forskjellen mellom «innenfor» og «utenfor» gjennom å gjøre grensene ekstra tydelige.

Ulven utfordrer den symbolsk orden

Mary Douglas var også opptatt av symbolsk orden, det vil si hvordan kulturer sorterer ting som hører sammen i bestemte kategorier. Denne ryddeoperasjonen skaper et system av distinksjoner som holder orden på og gir innhold til ethvert meningsunivers. Noen ting faller imidlertid utenfor klassifiseringene og oppfattes som fremmede og urene. Ting og fenomener som lett lar seg plassere i en kategori framstår som rene, mens det urene er det som flyter over de symbolske grensene og truer med å skape kaos i systemet.

I ulvesaken kan det virke som om ulvens nærvær nettopp utfordrer en grunnleggende distinksjon mellom det som er «vilt» og det som hører menneskene til – det tamme eller sosialiserte. Ulver som stjeler kattemat på trappa overskrider grensen mellom det ville og det sosialiserte, og det er ekstra truende fordi man oppfatter ulven som selve essensen av et vilt dyr, som et symbol på villmark og fravær av menneskelig kontroll. Ved å definere møter med ulven som avvik fra det normale, ivaretas «det sosialiserte» og «det ville» som ordnede og ordnende kategorier. 

At møter mellom mennesker og ulv klassifiseres som anormale er imidlertid ikke ensbetydende med at folk har en forestilling om ulven som et negativt forurensende element i de sosialiserte omgivelsene. Hvorvidt man tenker på ulvens inntreden i det sosialiserte som noe urent eller skittent, vil avhenge av hvordan man forstår samfunnet man er en del av, og ikke minst synet på ulvens naturlige omgivelser. Er utmarka rundt husene i Osdalen egentlig villmark med plass til ulv, eller er også den en del av våre sosialiserte omgivelser?

Det er ikke ulven som avgjør hvordan vi tenker rundt dette. Heller ikke om vi oppfatter den som farlig eller ei. Derimot forstår vi ulvens atferd, i villmarka så vel som på gårdsplassen, ut fra forestillinger om hvor ulven hører til, og hva slags menneskesamfunn den lusker innom. Bør det menneskelige fellesskapet beskyttes mot det som er vilt, eller er det rom for å innkapsle elementer av det ville i menneskenes kultur?