Merking av brunbjørn i Idre. Foto: David Ahlqvist

Slik forsker vi på rovvilt

NINA bruker et bredt spekter av metoder for å skaffe kunnskap om rovviltets biologi og økologi. 

Hvilken metode vi velger avhenger av hvilket spørsmål vi skal svare på. For noen spørsmål holder det å benytte metoder der vi ikke trenger å være i kontakt med rovviltet ute i naturen. Det kan være innsamling og analyse av DNA, oppsett av viltkameraer, analyser av døde rovdyr eller andre overvåkingsdata.

Radiomerking

For å besvare samfunnets kunnskapsbehov er det i noen tilfeller behov for å hente inn mer spesifikk informasjon om enkeltindivider. Da kan det brukes radio- og GPS-sendere som de siste 30 årene har revolusjonert kunnskapen om rovviltartene. En GPS-sender monteres på et halsbånd som festes rundt dyrets hals. På kongeørn monteres senderen på ryggen og festes med bånd som en ryggsekk. Den store fordelen med GPS-senderne er at de forteller hvor individene er til enhver tid ved hjelp av satellitter, før senderen til slutt faller av av seg selv etter ett til tre år. 

Ved å sette radio- eller GPS-sendere på rovviltet kan vi følge ulike individer over år. Vi kan følge deres liv fra fødsel til død. Vi kan tallfeste effekten de har på bestander av byttedyr, og følge deres vandringer i ulike landskapstyper. For alle rovviltartene ønsker vi å få svar på hvilke byttedyr de spiser og hvor ofte de dreper de ulike byttedyrene. I utvalgte perioder gjennom året programmerer vi senderne til å ta posisjoner med korte mellomrom og identifiserer plasser som rovviltet har stoppet opp eller oppsøkt flere ganger. Etter at dyrene forlater disse området går vi inn i punktene og ser hva de har spist. 

Fangst og merking av dyr med radiosendere kan være kontroversielt. Bruken av forsøksdyr i Skandinavia er strengt regulert, slik at dyrene påvirkes i minst mulig grad. All vår forskning på rovvilt blir utført av profesjonelle aktører med lang erfaring innen faget. Tillatelse til fangst innhentes fra Miljødirektoratet og alle metoder godkjennes av Mattilsynet.

Ulveskit. Foto: Alexander Kopatz

Genetiske analyser på rovvilt

Genetiske analyser inngår som en integrert del i mange av NINAs rovviltprosjekter. En stor andel av de genetiske dataene kommer fra biologisk materiale samlet inn i felt i regi av det Nasjonale Overvåkingsprogrammet for Rovvilt. Den anvendte metodens grunnleggende prinsipp er like enkelt som det er genialt. En ekskrement-, urin-, hår- eller fjærprøve samles inn i felt og lagres på forsvarlig vis før man i laboratoriet isolerer DNA fra celler som følger med når dyret legger fra seg sine etterlatenskaper. Om DNA er av tilstrekkelig god kvalitet, er veien herfra relativt kort til en fiks ferdig DNA-profil.

Slike DNA-profiler representerer unike ID-koder som kan tilbakeføres til bestemte individer i den eller de bestander som undersøkes. Dette gir mulighet til å få flere observasjoner av de samme individene over tid, som så kan brukes til å undersøke en rekke problemstillinger, som antall individer i en bestand og endringer over tid, områdebruk, yngle- eller hekkesuksess, vandringsmønster, innavlsproblematikk, utveksling mellom bestander eller hvorvidt enkelte deler av en arts utbredelsesområde er isolert fra sine artsfrender. Siden denne formen for individbestemmelse gir mulighet til å studere dyrepopulasjoner uten å måtte fange enkeltindivider (for radiomerking) eller endog observere dem, har metoden fått enormt gjennomslag i prosjekter knyttet til bevaring og forvaltning av sårbare eller truede arter. 

Innsamling av denne typen data siden årtusenskiftet har bidratt til å belyse en rekke problemstillinger i NINAs rovviltarbeid. Sentrale tema er populasjonsdynamikk (overlevelse, reproduksjon og bestandsutvikling), genflyt, konnektivitet og innavlsproblematikk (genetisk utveksling og slektskap), samt spørsmål knyttet direkte til forvaltningsstrategier og -tiltak.