Bifangst av sjøfugl i norske fiskerier er utilsiktet og uønsket. Bestandene av mange sjøfuglarter er sterkt redusert, og for å kunne begrense en av de dødelighetsfaktorene vi kan gjøre noe med, er det viktig at vi lærer mer om hvordan og hvorfor slik bifangst skjer. Heldigvis er forebyggende tiltak mulig.

Utilsiktet bifangst, dvs. fangst av arter som ikke er målet for fisket, er en uønsket, men mer eller mindre uunngåelig del av de fleste fiskerier. Slik er det også langs norskekysten. Bifangst representerer et utvalg av de artene og bestandene som befinner seg på samme sted når fisket pågår. Omfanget av bifangst er ikke tilfeldig, men varierer med bl.a. fartøytype, redskapstype, redskapsbruk, område, sesong, tid på døgnet, værforhold og sammenfall med byttedyrforekomster for artene som tas som bifangst. 

Typisk ser man for seg at dette rammer arter og dyregrupper som lever i havet, særlig fisk og sjøpattedyr, men fugler kan også være en del av denne bifangsten. På verdensbasis er faktisk bifangst av sjøfugl så omfattende at det anses som en av hovedtruslene for overlevelsen hos flere arter, og er angitt som en reell risiko for nærmere 200 millioner individer av sjøfugl. Dette er spesielt bekymringsverdig når man legger til grunn at mange av disse artene allerede er ansett for å være utrydningstruet, eller er på vei mot å bli det.

NINAs bifangstprosjekt har fokus på denne problematikken i norske områder og undersøker effekten av forebyggende tiltak mot bifangst.