Skrevet av Dagmar Hagen og Nina Eide.

Dette er vel omtrent så heldig det går an å bli når man er biolog og har valgt å studere naturen og folk sin påvirkning på den i kalde områder. Det er nå over en måned siden vi kom tilbake til Norge etter tre uker på feltarbeid ombord i cruiseskipet Sergei Vavilov. Vi startet i turistbyen Ushuaia i Argentina og ruta gikk til Falklandsøyene, Sør-Georgia og den Antarktiske halvøy, før vi returnerte til Ushuaia etter 19 netter ombord.

Oppdraget vårt var å se om den modellen vi hadde utviklet for «Sårbarhetsvurdering av ilandstigningslokaliteter» på Svalbard også kunne brukes i Antarktis, og hvilke tilpasninger som eventuelt kunne gjøres. Både i Arktis og Antarktis er turismen i vekst, og det er et mål for både myndighetene og næringa sjøl at dette ikke skal ødelegge naturverdiene. Det er et ønske med kunnskapsbasert forvaltning slik at tiltak som begrenser eller styrer ferdselen kan gjøres målretta og forståelige.

Viktig å støvsuge borrelåser og desinfisere sko

Turistaktiviteten i Antarktis er strengt regulert, delvis likt det vi har opplevd på Svalbard. Men det er også en del som er ganske forskjellig. Den typen turer som vi deltok på foregår med båter på inntil 500 passasjerer. Større båter har ikke lov til å sette i land folk i Antarktis. Vår båt hadde 92 passasjerer, 15 guider/turledere og et mannskap på 42. Turistene blir satt i land med gummibåter på ilandstigningsstedene undervegs. Alle måltider og overnatting skjer om bord. Det var ikke lov til å ha med mat eller tisse på land. Ved nødvendige ærend ble folk transportert tilbake til skipet. Det var også svært strenge regler for å unngå at fremmede plantearter, bakterier eller dyr skulle spres til nye områder. Derfor vasket og desinfiserte vi skoene våre og støvsugde klærne før vi gikk i land. Borrelås er en versting for spredning av frø!

For å unngå at fremmede plantearter, bakterier eller dyr skal spre seg til nye områder, er desinfisering av sko og støvuging av klær - ikke minst borrelåser - en viktig rutine. Foto: Dagmar Hagen / NINA.

«Den engelske landsbygda» på Falklandsøyene

Cruise i Antarktis er mye båtkjøring, og sjøsykemedisin var en snakkis ombord. Første etappe ut til Falklandsøyene tok nesten to dager, og her hadde vi tre stopp. To små øyer på vestsida ble vårt første møte med pingviner og albatross. Vi var også fasinert av et landskap som mest av alt minnet om den engelske landsbygda, med vide beitemarker og sau. Det bor omtrent 3000 personer på Falklandsøyene og 2500 av dem bor i hovedstaden Stanley. Byen ser ut som en «hvilken som helst» engelsk småby og har en framtredende statue av Margareth Thatcher ved et minnesmerke etter Falklandskrigen.
 

Norsk historie på Sør-Georgia

Etter to dager på Falklandsøyene fortsatte vi østover i to døgn til og ankom den gamle norske kvalfangsstasjonen Grytviken i sol på morgenkvisten. Et nydelig sted med mange interessante kulturminner og sterke historier. Sør-Georgia er i dag selvstyrt med en kommisjonær som bor i Stanley, men er underlagt den britiske tronen. På argentinske kart regnes imidlertid både Falklandsøyene og Sør-Georgia som del av argentinsk territorium.

Flere hundre tusen nysgjerrige pingviner

De kommende to dagene var vi i land på tre forskjellige ilandstigningssteder på nord- og østsida av Sør-Georgia. Det var her vi fikk stekt behov for et utvidet engelsk vokabular: «outstanding» og «mind-blowing» lærte vi av våre engelskspråklige medpassasjerer.
På Salsbury Plain besøkte vi Sør-Georgias største kongepingvinkoloni med 120 000 par pingviner. Med smått og stort betyr det et totalantall på oppimot 400.000. Pingvinene kom mot oss på stranda og kikket forundret mens vi bevegde oss forsiktig og fulle av ærefrykt opp på land. Dette var sannelig noe annet enn dyrelivet i Arktis, der dyrene er mer sky og gjerne trekker seg unna på lang avstand. Årsaken til denne store forskjellen i atferd er at dyrelivet her nede aldri har hatt landlevende fiender, og dermed ikke har samme fryktresponser. Kongepingvinkyllingene lever et helt år på land før de myter de brune dunfjærene og får den flotte voksendrakten. Det var både nyklekte og ganske store unger i kolonien, et yrende liv med mye lyd og sterk lukt.
Den siste landinga på Sør-Georgia var Gold Harbour. Også her var dyrelivet helt overveldende og nærgående. Elefantselhanner kan bli opptil 4 tonn. Disse lå og velta seg på stranda og laga gufne lyder, mens det var pelssel i mengder rundt oss på alle kanter. Det var nesten vanskelig å holde avstand til dyrene mens vi beveget oss gjennom de meterhøge tuene av tussock, en grasart i rapp-slekta. Hele området her var innrammet av et fantastisk landskap med breer og høge fjell, med de frodigiste områder med mange plantearter nede i dalsidene.

Møter med kval på vei til Antarktis

Da vi forlot Sør-Georgia med kurs sørover mot selve Antarktis var det ei underlig stemning ombord. Vi var fulle av sterke inntrykk og ærefrykt over sterke opplevelser, samtidig som vi lurte på om neste del av turen kom til å bli et antiklimaks. Hvordan kunne dette overgås? Det tok nye to døgn med båt før vi igjen kunne se land. Men tida ombord gikk fort. For turistene var det faglige foredrag i flere runder hver dag og det var mye fugleliv å studere fra dekk. Toppen av alt var vel en rekke kvalarter. Det var kvalblåst rundt oss på alle kanter i grunt farvann – vi fikk til og med se blåkval, som er verdens største pattedyr og som kan bli opptil 200 tonn! For oss forskere – som aldri ble sjøsyke – var disse dagene gode skrivedager med full arbeidsro og fokus.

På vei sørover mot Antarktis fikk vi til og med se blåkval, som er verdens største pattedyr og som kan bli opptil 200 tonn! Foto: Nina Eide.

«It’s all about rock»

Første landkjenning etter at vi passerte 60 grader sør, som definerer grensa for Antarktis-traktaten, var på Tamarin-halvøya. Da vi kom hit skjønte vi fort at dette var så forskjellig fra alt annet vi hadde opplevd så langt at frykten for antiklimaks var helt ubegrunnet. «It’s about rock» sto det i turisthåndboka om stranda Brown Bluff. Fantastiske steinformasjoner med vulkanske bergarter innkapslet i sandstein, mens flere pingvinarter humpa rundt oss og store isblokker duva i sjøen. Og endelig begynte vi også å få bedre faglig grep om det vi var kommet hit for. Vi kunne begynne å teste modellen vår og avgrense sårbare enheter for dyreliv og vegetasjon. Det vi hadde jobbet så lenge med på Svalbard også funka i sørlige farvann!

Et sammenhengende eventyr

De kommende dagene var et sammenhengende eventyr. Vi var i land på flere av øyene vest for den Antarktiske halvøya. Vi fikk oppleve ekte antarktiske arter som weddelsel, leopardsel, adeliepingvin og ringpingvin. Et høydepunkt for botanikeren var å se grasarten Deschampsia antarctica. Den er en slektning av sølvbunke, og er den ene av kun to karplantearter som finnes naturlig på hele Antarktis-kontinentet!
Vi besøkte storslagne landskap og fikk høre spennende historier, som på Deception Island. Hele øya er et stort vulkankrater, der havna ligger inne i kalderaen og er spesielt lun og trygg. Her ble det drevet kvalfangst med en stor andel norske fangstfolk til langt utpå 1900-tallet. Fremdeles var det mange kulturminner å se, men mange av dem er begravd i tjukke lag av vulkansk aske fra det siste utbruddet i 1969.

Natur i endring i den siste villmarka på jorda

Etter som vi reiste sørover ble det mindre bart land, og isfjellene på sjøen ble større. På land kunne vi se iskappen ligge som en tjukk dyne over spisse fjell. Samtidig vet vi at også her trekker isen seg tilbake som en følge av klimaendring, og nye områder smelter fram. Arter som normalt trives litt lenger nord er i ferd med å trekke sørover og etablere seg i nye områder både i havet og på land. Naturen er i endring også i den siste og mest uberørte villmarka på jorda.

Forvaltningsverktøy for turisme i Antarktis

Veien tilbake til Argentina varte tre dager på åpne det havet over Drake-passasjen, kjent som en av verdens tøffeste havstrekninger. Vi brukte tida godt med oppsummering av data og erfaringer, mens de andre passasjerene synes å ha kommet over i en underlig flyt av store opplevelser og nye vennskap som sveiset turen sammen på en måte en bare opplever ved å dele lengre tid sammen. For når er man under tak med de samme menneskene over så lang tid? Så å si aldri for de fleste. Det var nesten litt «flower power» -stemning mot slutten. Mens vi satt og skreiv.  Først nå kunne vi samle alle inntrykkene og beskrive hvordan nye og eksisterende data kan inngå i en tilpasset modell for Antarktis. Det neste nå blir å dele erfaringene med miljøkomiteen i Antarktis-traktaten. Dersom de også synes at dette er viktige resultater håper vi å få anledning til å gå videre sammen med våre amerikanske kolleger og Norsk polarinstitutt for å utvikle dette til en forvaltningsverktøy for turisme i Antarktis.

Kontakt:

Dagmar Hagen

Nina Eide
 

• 24 april 2015
• Tekst: Anne Olga Syverhuset
• Antall visninger: 7211