Arter som mort kan ødelegge bestander av lokale ferskvannsfisk, og i tillegg påvirke vannkvaliteten svært negativt. Foto © Morten Kraabøl/NINA
Kronikk i Nationen 02.12.2013. Av: Anders Gravbrøt Finstad, Ingeborg Palm Helland, Trygve Hesthagen og Odd Terje Sandlund, forskere ved Norsk institutt for naturforskning (NINA).
Flytting av fiskearter kan virke uskyldig, men har store konsekvenser for samfunnet. I Trondheimsområdet er spredning av mort et høyaktuelt problem med potensielle effekter direkte inn i kommunekassa. Dersom morten sprer seg til drikkevannskilden Jonsvatnet, kan vi med sikkerhet si at vannkvaliteten blir dårligere enn i dag. Trolig blir ikke vannet helt uegnet som drikkevann, bare dyrere å rense.
Drikkevannsforsyning er blant samfunnets viktigste infrastruktur. Kostnader i forbindelse med behandling av vann fra drikkevannskilden til springen avhenger av vannkildens kvalitet. Denne er bestemt av en rekke faktorer, deriblant ferskvannets biologiske sammensetning. En viktig komponent her er fiskefaunaen. Nå er det dukket opp mort i et vann bare 500 meter unna Trondheimsregionens viktigste drikkevannskilde og folk frykter at denne uønskete fiskearten skal spre seg videre. Vi som forskere på ferskvannsøkologi er også bekymret. Problemet med spredning av ferskvannsfisk må løses før det er ute av kontroll, men hvem har ansvar for fisk på avveier?
Folk har spredd fisk mellom ferskvann i hundrevis av år, og innførsel av mort til Trøndelag er et eksempel på dette. Arten finnes naturlig på Østlandet. Også i andre områder er nye fiskearter et problem. Det har nylig vært en omfattende spredning av gjedde på Sør- og Vestlandet, og til innsjøer i midt Norge. Fiskearter som sørv, suter og karpe har også blitt spredt i forskjellige regioner i Norge.
Historisk ble fisk satt ut for å bruke innsjøer som levende spiskamre. I fattig-Norge var en fisketom innsjø en bortkastet ressurs. Flere fiskearter kunne gi muligheter for å høste flere kilo fisk. Vi kjenner imidlertid nå til de negative effekter av nye fiskearter bedre enn tidligere. Arter som mort kan ødelegge bestander av lokale ferskvannsfisk, og i tillegg påvirke vannkvaliteten svært negativt. Slike erkjennelser har ført til at Stortinget i de siste tiårene har vedtatt flere lover som forbyr utsetting av nye fiskearter i innsjøer og vassdrag.
Men fortsatt er det mange som gjerne flytter fisk. I dag er ikke behovet for mat eller inntekt årsaken. Det kan være misforstått god vilje, ubetenksomhet eller i sjeldne tilfeller et ønske om å sabotere. Men trolig er årsaken ofte uhell gjennom bruk av fisk som levende agn, eller bevisst utsetting i håp om bedre sportsfiske.
Når en fiskeart først er etablert, vil de kunne spre seg nedstrøms for egen maskin. Evnen til å vandre oppstrøms er begrenset, og ferskvannsfisk kommer seg ikke over til andre vassdrag ved egen hjelp. Og hver ny forekomst gjør at den som ønsker å spre fisken videre får lettere tilgang til fisk som kan flyttes til neste vann. Nye bestander av uønskete arter fungerer derfor som tikkende bomber.
Det finnes effektive tiltak. Rotenonbehandling er kostnadseffektivt og praktisk gjennomførbart så lenge utbredelsen er begrenset til få og relativt små vann. Rotenon er en naturlig plantegift, brukt som fiskemetode av urbefolkningen i tropiske strøk. Stoffet er ufarlig for mennesker i de doser som er i bruk til dette formålet. Det har heller ikke langtidsvirkninger på andre arter enn fisk fordi disse etablerer seg igjen raskt. Tiltak må imidlertid settes inn tidlig. Jo flere bestander vi har i et område, jo større er sjansen for videre spredning.
I Trondheimsregionen har morten lenge vært etablert, men lite har skjedd. Dette til tross for klare anbefalinger fra relevante fagmiljøer og fagmyndigheter. Mye skyldes politisk motstand mot å fjerne arten fra bynære vannforekomster, men passivitet i forhold til spredningskilder er i realiteten en aktiv tilrettelegging for videre spredning.
Hvis morten etablerer seg i drikkevannet kan konsekvensene være svært alvorlige. Mort er effektiv til å beite på dyreplankton, små krepsdyr som igjen beiter på planteplankton. Planteplankton er små alger, og beiting fra mort kan derfor indirekte gi drikkevannet redusert kvalitet. I tillegg virvler også mort opp organisk materiale og næringsstoffer fra bunnen. Den har også en negativ effekt på aurebestanden gjennom konkurranse om maten og sin enorme formeringsevne.
Kontinuerlig og effektiv oppfølging av nye forekomster av introduserte fiskearter er nødvendig for å begrense problemet. Det er også viktig at kunnskap om effekter av spredning blir kjent. Dersom det ikke blir satt inn tiltak for å fjerne lokale sprednings kilder, vil utviklingen eskalere og kan på sikt få langt alvorligere konsekvenser enn det vi ser i dag.