Dyremøkk er et viktig levested for en hel haug med arter. Vi finner særlig mange møkklevende arter blant insektene. At møkkbillene foretrekker møkk, sier seg selv, men også blant andre insektgrupper, som stumpbiller, kortvinger og vannkjær, gjødselfluer, møkkfluer og spyfluer, finnes mange møkklevende arter. Noen moser har også spesialisert seg på møkk, og møkklevende sopp er en artsrik gruppe. 

Uten møkkbillene ville jorda vært et brunere sted 

Møkkbiller har fascinert mennesket i all tid og gitt opphav til tallrike forestillinger i folketroen. I det gamle Egypt ble den hellige pilletrilleren Scarabaeus sacer tilbedt som et hellig dyr, og møkkballen som den trillet ble sett på som et symbol for solen. Den hellige pilletrilleren lager sin møkkball på morgenen og vandrer med den utover dagen på samme måte som solen vandrer på himmelen. Artens larveutvikling i et underjordisk kammer og puppens forvandling skal minne om soloppgangen og løftet om nytt liv. Inspirert av disse likhetstrekkene har det blitt foreslått at mumiene er etterligninger av møkkbillelarver, gravkamrene klekkekammer og at pyramidene skulle etterligne store kuruker. 

I våre dager er det nok ikke så mange som er like fascinert av møkkbillene. Det betyr ikke at de har blitt mindre viktige med årene. Uten møkkbillene ville nemlig dyremøkka hopet seg opp, siden disse er helt sentrale for skitnedbrytingen. Gjennom å spise møkk og grave ganger gjennom kurukene, endres strukturen i rukene, luft slippes inn og nedbrytingen framskyndes. Når møkka brytes ned, frigjøres dessuten viktige næringsstoffer til jordsmonnet, som plantene igjen kan ta opp.

Lokkefeller med kumøkk skal tiltrekke seg møkkbiller. Foto © Oddvar Hanssen.

Et rikt men truet mangfold 

Møkka er viktig for utvikling av insektlarver, enten i selve møkka eller i jorda under møkka. Noen arter frakter møkka vekk til et mer beskyttet sted i nærheten, og omgivelsene rundt beitemarka er derfor viktig for mange arter. Noen arter er spesiali-serte rovdyr eller parasitter på andre møkklevende arter. Hvor og når husdyra slipper møkken sin er ikke så lett å forutsi for en liten møkkbille. Møkklevende arter er derfor helt avhengige av god spredningsevne for å overleve på sikt. 

Vi vet at jordsmonn og fuktigheten under dyremøkka er viktig for møkkbillene. Temperatur- og fuktighetsforhold har betydning for hvor lenge dyremøkka er egnet for egglegging og larvevekst, og påvirker både antallet individer og evnen til repro-duksjon selv hos de vanligste artene. Derfor kan artsutvalget i dyremøkk på en gitt lokalitet variere mye. 

I Norge er det totalt påvist 48 arter av møkkbiller og deres nærmeste slektninger tordivler, knokkelbiller, gjødselbiller, gjødselgravere og sandgravere. I billefamilien stumpbiller (Histeridae) er 21 møkklevende arter påvist. Arter knyttet til dyremøkk finnes overalt der det går beitende dyr. Artsmangfoldet er størst i lavlandet i de sørligste delene av Norge. Omkring halvparten av møkkbillene og de møkklevende stumpbillene er rødlistet. De artene som har gått mest tilbake, er varmekjære og liker seg best i kuruker. For mange av disse artene vet vi ikke om det fortsatt finnes bestander i Norge. Nesten tjue prosent av møkkbillene og de møkklevende stump-billene er betraktet som regionalt utryddet i Norge. Arter som like gjerne utnytter møkk fra andre dyr enn husdyr, og som finnes i skog og fjell, ser ikke ut til å være i tilbakegang. 

Enggjødselgraver (EN) er knyttet til dyremøkk på beitemark med sandsubstrat. Foto ©  Arnstein Staveløkk.

Skal det være litt fersk møkk, fru Bille? 

De viktigste leveområdene for sjeldne og truete møkkbiller i Norge er altså åpne områder i sørøstlige deler av landet. Sanddyner, strandenger og ugjødslete naturbeitemarker hvor beite har pågått over lang tid, er særlig viktige. Endringer i landbruksdriften er den mest sentrale grunnen til at mange arter har gått tilbake de siste hundre årene. Oppdyrking av tidligere beitemarker har gitt færre levesteder for de møkklevende artene. Opphør av beite gir gjengroing av tidligere åpne arealer og mindre husdyrmøkk. Selv om møkkbillene er flinke til å spre seg, vil slike arealendringer gjøre det vanskeligere å finne møkka å spre seg til. Tilsetninger i dyrefôr og bruk av biocider mot innvollsparasitter kan også tenkes å påvirke organismene i dyremøkk, men dette vet vi lite om foreløpig. 

I ARKO-prosjektet har vi kartlagt møkkbiller i ulike områder i Sørøst-Norge i flere sesonger. Vi har brukt lokkefeller med møkk – laget ved å pakke fersk kumøkk inn i kluter som slipper lukten ut. De innpakkete møkkballene ble festet til en pinne, slik at de hang fritt over en kopp som ble gravd ned i jorda – en fallfelle. Innenfor hver lokalitet ble det satt opp ti feller, og ulike naturtyper innenfor lokaliteten ble dekket opp. 

Gjennom kartleggingen i ARKO har vi påvist sju av sytten rødlistete møkkbiller med kjente gjenlevende bestander i Norge og tre av fire rødlistete møkklevende stumpbiller med sikre bestander i Norge. Lokkefeller med møkk er altså en effektiv måte å fange opp rødlistearter på, dersom de finnes på et bestemt sted. Analyser av dataene våre viser at lokalitetene er undersamplet; det vil si at ti feller ikke er nok til å fange opp alle artene som finnes på stedet. For å få et bilde av det totale artstilfanget, må antallet feller derfor økes. Analysene viser også at det er store forskjeller i billesamfunnene mellom ulike lokaliteter, større enn variasjonen mellom feller innenfor en gitt lokalitet. Det betyr at for å få kunnskap om status og endringer i bestandsstørrelse hos ulike møkkbiller, må et mangfold av områder inkluderes i en overvåking.

Av Frode Ødegaard, seniorforsker NINA

• 3 juli 2015
• Tekst: Frid Kvalpskarmo Hansen
• Antall visninger: 15637