Utsetting av ørret har ført til at nye bestander av elvemusling har etablert seg i Oslo og Akershus. Men muslinglarvene som har vært med denne ørreten som blindpassasjer har mindre verneverdi enn stedegne bestander.
Elvemuslingen er sterkt truet, men stedegne bestander har større verneverdi enn bestander som er satt ut. Foto: Bjørn Mejdell Larsen, NINA
– Selv om alle bestander av elvemuslingen er verneverdige, vil stedegne bestander ha høyere verdi enn bestander som er satt ut. Det skyldes at en lokal stamme er unikt tilpasset miljøet den lever i, også genetisk. Blant disse stedegne bestandene er verneverdien høyest hos dem som har stor genetisk variasjon og liten grad av innavl, fordi de har større sjanser til å overleve på sikt, sier forsker Jon H. Magerøy i Norsk institutt for naturforskning (NINA).
Elvemusling (Margaritifera margaritifera) har gått drastisk tilbake i mesteparten av området den lever i, på begge sider av det nordlige Atlanterhavet. Derfor er arten kategorisert på Den internasjonale naturvernunionens (IUCN) rødliste som sterkt truet. Norge har sannsynligvis om lag én firedel av de gjenværende bestandene i Europa, men også her er trenden negativ.
Én av fire har dødd ut
Minst én av fire av de historisk kjente lokalitetene i norske vassdrag har dødd ut, og rekrutteringen er sannsynligvis for liten til å opprettholde bestanden i mer en halvparten av de gjenværende lokalitetene. Det står enda verre til både i Oslo og i Akershus landskap i Viken. Derfor er det ekstra viktig å forvalte de gjenværende bestandene og gjennomføre tiltak for å øke rekrutteringen i disse områdene. Siden det er satt av begrensede ressurser til å bevare elvemuslingen, er det nødvendig å prioritere mellom lokalitetene.
– I Oslo og Akershus er det mistanke om at elvemusling er blitt spredd til nye vassdrag gjennom utsetting av ørret infektert med muslinglarver. For å kunne forvalte arten på best mulig måte, er det viktig å avgjøre om disse bestandene er satt ut eller stedegne, sier Magerøy.
Genetiske analyser gir svar
For å finne ut av dette gjør forskerne genetiske analyser. I dette tilfellet brukes metoden for å avgjøre om bestandene av elvemusling i de aktuelle vassdragene i Oslo og Akershus stammer fra utsettinger av ørret infektert med muslinglarver fra Sørkedalselva eller om de er stedegne ørretmuslingbestander. I tillegg vurderes de undersøkte bestandene med tanke på genetiske forskjeller, variasjon og innavl.
Til sammen legger disse to faktorene grunnlaget for å vurdere den genetiske verneverdien og levedyktigheten til bestandene.
– Genetiske undersøkelser gir oss både informasjon om hvilke bestander som er stedegne og om hvilke lokaliteter som til sammen utgjør én bestand eller hvilke vassdrag som inneholder flere bestander. Dette er viktig kunnskap om hvordan bestandene bør forvaltes, sier Magerøy.
Tidligere har forvaltningen stort sett vært basert på rekrutteringsnivået av ungmuslinger og størrelsen på bestandene. Dette er fremdeles viktig å ta hensyn til, men de nye funnene viser at vi også må vurdere genetikken for kunne forvalte bestandene på best mulig måte og prioritere gjennomføring av tiltak.
Kontakt: Jon H. Magerøy
Les rapporten Har utsetting av ørret infektert med muslinglarver bidratt til etablering av nye elvemuslingbestander? Genetiske undersøkelser.