Nå holder det med noen vannprøver for å finne ut om det svømmer fremmede fiskearter i norske innsjøer. Norsk institutt for naturforskning (NINA) har testet bruk av miljø-DNA med stor suksess i flere innsjøer rundt Trondheim og på Hardangervidda.
Frode Fossøy i NINA sikrer vannprøver. Foto: Trygve Hesthagen/NINA
I forskningsprosjektet har NINA laget egne markører som påviser DNA fra gjedde og mort i Bymarka i Trondheim og for ørekyt på Hardangervidda. Målet har vært å teste om miljø-DNA-metoden fungerer godt til å påvise fremmede arter og registrere mengden av dem i innsjøene, og prosjektet gav gode resultater.
Metoden innebærer at man samler inn vannprøver fra innsjøer og analyserer prøvene for biologiske spor etter arter som lever i vannene. Alle levende organismer avgir DNA-spor til miljøet rundt seg og hver art vil avgi en unik DNA-signatur.
– Vi konkluderer med at påvisning av fremmede arter via vannprøver og DNA-analyser er et godt, rimelig og mindre arbeidskrevende alternativ enn mer konvensjonelle metoder. Vi anbefaler derfor at forvaltningen tar i bruk miljø-DNA i overvåking av fiskesamfunn og fremmede arter, sier Frode Fossøy, prosjektleder i NINA.
Noen få vannprøver er nok
Forskningsresultatene viser at det er en god del variasjon i mengden av DNA mellom enkeltprøver, både i tid og rom, men når man slår sammen flere prøver fra hver innsjø var resultatene gode, både med hensyn til å påvise og fastslå antall fiskearter og hele fiskesamfunn.
I Bymarka i Trondheim ble resultatene fra miljø-DNA metoden sammenlignet med data fra prøvefiske med garn og data fra innsamlet død fisk etter en rotenonbehandling i flere innsjøer, som ble gjennomført i området i september 2016. På Hardangervidda sammenlignet man resultatene med data fra elfiske og utsetting av ruser.
– De konvensjonelle metodene gav oss en god formening om hvilke fiskearter som lever i innsjøene og hvor mange det var av dem, og vi registrerte at resultatene fra miljø-DNA stemte godt overens med disse tellingene. Det betyr at man slipper å sette ut garn og ruser for å påvise arter i innsjøene og overvåke deres forekomst, sier Fossøy.
Fungerte best på sommeren
Det var mindre DNA å finne fra fiskeartene i perioden fra februar til april, mens det skjedde en oppblomstring i slutten av juni, mest sannsynligvis på grunn av våromrøring, når vannlagene i innsjøer endrer seg på grunn av temperaturendringer og vind.
– Skal man søke etter fremmede fiskearter i innsjøer tyder resultatene på at den beste tiden å gjøre det på er i slutten av mai og starten av juni, når vannmassene røres om. Hvis målet er å si noe om den totale mengde fisk og endringer i fiskebestander i innsjøene, er starten av juli og utover et bedre tidspunkt i de innsjøene vi har undersøkt, sier Fossøy.
Trussel fra fremmede arter
Ørekyt, gjedde og mort har en begrenset naturlig utbredelse i Norge og er andre steder i landet fremmede fiskearter som ved hjelp av mennesker er spredt rundt i vassdrag og innsjøer. Fremmede arter er typisk arter som forekommer utenfor sitt naturlige leveområde og utenfor der den naturlig kan regnes å spre seg.
Uønsket spredning av fremmede arter er en alvorlig miljøtrussel mot norsk natur. Miljø-DNA metoden gir forvaltningen en mulighet for tidlig påvisning av fremmede arter i vann og vassdrag. Det gjør det mulig å iverksette tiltak tidlig, noe som igjen øker sannsynligheten for å kunne gjøre noe med problemet.
– Bruk av miljø-DNA for påvisning av fremmede arter har vist seg å være mer sensitiv enn eksisterende metoder i flere eksempler og kan utgjøre en viktig brikke i håndteringen av problemet med fremmede arter, avslutter Fossøy.
Forskerne i NINA anbefaler at metoden med miljø-DNA videreutvikles for anvendelse på norske forhold.
Les mer i rapporten:
Bruk av miljø-DNA for overvåking av fremmede fiskearter – utvikling av artsspesifikke markører for gjedde, mort og ørekyt. NINA Rapport 1299
Kontaktperson i NINA:
Frode Fossøy, prosjektleder