Innsikt i faktorene som styrer genflyt og populasjonsstruktur hos sjøfugler i tilbakegang kan være av stor betydning for forvaltning av artene. En ny studie på lunde gir viktig kunnskap om den genetiske strukturen til arten og indikerer at en rekke økologiske faktorer hindrer genetisk drift over ulike geografiske skalaer.
Tycho Anker-Nilssen i NINA med referanseindividet for den genetiske analysen. Basert på en blodprøve i 2018 ble hele genomet til denne hunnfuglen kartlagt. Fuglen hekker fortsatt i beste velgående på Røst. Foto: Christoffer Høyvik Hilde
Uavklart populasjonsstruktur
Mange sjøfuglarter er i nedgang verden over, og et grunnleggende grep for å ta best mulig vare på dem er å identifisere ulike populasjonsenheter. Det vil si demografisk uavhengige bestander med begrenset flyt av genmateriale mellom seg. Lunder (Fratercula arctica) har blitt grovt inndelt i tre taksonomiske grupper ut fra kroppsstørrelse langs en nord-sør-gradient. De minste lundene (F. a. grabae) hekker i Frankrike, Storbritannia, Irland og Sør-Norge, mellomstore lunder (F. a. arctica) i Norge, på Island og i Canada, mens de største lundene (F. a. naumanni) hekker i høyarktiske strøk, bl.a. på Spitsbergen, Grønland og i det nordøstlige Canada. Denne klassifiseringen er imidlertid omdiskutert, og det har vært behov for mer robuste analyser basert på genetikk.
Et team ledet av forskere ved Institutt for biovitenskap, Universitetet i Oslo har nylig publisert en studie av struktur, genflyt og taksonomi hos lunde med referanse i kartlegging av hele arvematerialet (genomet). Til dette arbeidet kunne forskerne benytte prøver samlet inn gjennom forsknings- og overvåkingsprogrammene SEAPOP, SEATRACK og ARCTOX. Arbeidet i SEAPOP organiseres og utføres av personell fra Norsk institutt for naturforskning (NINA) og Norsk Polarinstitutt (NP).
Avdekket fire genetiske grupper
Ved å analysere prøver fra 72 lunder i 12 ulike kolonier spredt over artens hekkeområde i Nord-Atlanteren fant forskerne ut at lunden er inndelt i minst fire genetisk forskjellige grupper bestående av fugler fra henholdsvis 1) Spitsbergen, 2) Canada, 3) Skottland og 4) et område som omfatter Island, Færøyene og norskekysten. Denne strukturen stemmer ikke overens med nåværende inndeling i tre underarter basert på størrelse. Selv om lunder er sterkt tilknyttet den samme hekkekolonien livet ut kan ikke de fire genetiske gruppene forklares utelukkende av kolonitilknytning. Segregering av lunder i ulke overvintringsområder spiller trolig også en viktig rolle, i tillegg til spredning av ungfugler og stor avstand mellom koloniene. Genmaterialet kunne også indikere at Bjørnøya er et genetisk møtepunkt for lunder fra Arktis og lunder fra islandske, færøyske og norske kolonier.
Studiet bidrar til viktig innsikt i den genetiske strukturen til lunden. Resultatene utfordrer den etablerte taksonomiske klassifiseringen av arten og får derfor også betydning for bevarings- og forvaltningsstrategier.
Les hele artikkelen:
Complex population structure of the Atlantic puffin revealed by whole genome analyses
Førsteforfatter Oliver Kersten og Sanne Boessenkool ved Universitetet i Oslo (UiO) har gitt et intervju om artikkelen på Titan – UiOs sider med forskningsnyheter – og du kan lese Kerstens blog om artikkelen på forumet Nature Ecology & Evolution Community.
Kontaktperson i NINA og SEAPOP:
Tycho Anker-Nilssen, seniorforsker i NINA