For første gang har forskere sett en hannbjørn drepe en elgkalv, uten at mennesker var i nærheten. Det var mulig fordi både bjørnen og mora til kalven var utstyrt med GPS-halsbånd med nærhetssensorer.
Hannbjørnen W2306 ble avslørt da den tok en elgkalv. Her fotografert med et viltkamera i en annen del av studieområdet. Foto: Marco Hassold/Wildlife Sweden
I de siste årene har forskere fra NINA og Sveriges lantbruksuniversitet (SLU) merket bjørn og elg med GPS-halsbånd i sentrale Sverige for å studere hvor mange elg som bjørnen tar i kalvingsperioden på våren.
Noen av halsbåndene fikk også nærhetssensorer, som gjorde at halsbåndene registrerte posisjoner oftere hvis dyrene møttes. Forskerne ønsket å teste om den nye teknologien kan brukes til å oppdage og dokumentere samhandling mellom ville dyr ute i naturen, uten at de selv var til stede.
Det resulterte i unik dokumentasjon av en bjørns felling av en elgkalv, og det som skjedde etterpå. Resultatene er publisert i tidsskriftet Evolution and Ecology (lenke)
Angrep og spiste elgkalv
6. juni 2023 ble sensorene på en voksen elgku og en voksen hannbjørn utløst da dyrene kom nært hverandre og halsbåndene begynte å samle GPS-data hyppigere. Elgen samlet posisjoner hvert 2. minutt over 89 minutter og bjørnen hvert minutt over 41 minutter. Tidsperioden er avgrenset fordi det krever mye strøm fra batteriet å sende GPS-posisjoner ofte.
Det skulle vise seg at bjørnen hadde tatt en av kalvene til elgkua.
Animasjonen viser når bjørnen tar elgkalven og det som skjer i minuttene etterpå. Krysset avmerker stedet der kalven ble funnet. Animasjon: Norsk institutt for naturforskning (NINA)
Da feltpersonell besøkte stedet et par dager senere (8. juni), fant de kadaveret til en 14 dager gammel elgkalv med bittmerker fra bjørn på hodet og nakken. Cirka 60 prosent av hunnkalven var spist opp.
En drone observerte elgkua sammen med to kalver 24. mai, og med bare en kalv 9. juni. (Se droneopptak av elgkua med to kalver, deretter kun en kalv, i artikkelen).
– Dette er trolig det første angrepet fra et viltlevende rovdyr på en annen vill art som er dokumentert med GPS- halsbånd med nærhetssensor, sier Jenny Mattisson, som er forsker i Norsk institutt for naturforskning.
Elgkalven ble funnet med bittmerker fra bjørn på hodet og nakken. Over halvparten av kalven var spist opp. Foto: Jenny Mattisson
Elgkua ble i området
De detaljerte GPS-posisjonene gjorde det mulig for forskerne å studere bjørnens adferd under og etter angrepet, men også hvordan elgkua opptrer når hun mister en kalv. Blant annet hvilke risikoer hun er villig til å ta for å forsvare eller sjekke hvordan kalven har det.
GPS-sensorene viste at bjørnen ble ved kadaveret, mens elgkua gikk fram og tilbake i området, og hun gikk mot fellingsstedet omtrent fem ganger. Det tetteste hun kom bjørnen i registrerte posisjoner var 44 meter, men hun kan også ha vært nærmere. Etter cirka en time forlot både bjørnen og elgkua stedet.
– Dette tyder på at elgkuer kan bli igjen på et fellingssted for å forsvare eller sjekke kalven de har mistet, selv om det gir større akutt risiko for den andre kalven, forklarer Mattisson.
Teknologien åpner muligheter
Den dokumenterte fellingen er bare ett eksempel på hvordan GPS med nærhetssensorer kan brukes til å svare på spørsmål om hvordan frittlevende arter samspiller med hverandre. Fordelen med teknologien kommer kanskje spesielt fram i miljø som forhindrer direkte observasjoner, som for eksempel i skoger og på svært avsidesliggende steder, eller om natta.
– Å forstå hvordan dyr samhandler med hverandre i naturen er et grunnleggende mål innen økologien. Mye har blitt forstått med GPS-teknologi, men det har vist seg vanskelig å oppdage og registrere direkte møter mellom frittlevende ville individer. GPS-halsbånd med nærhetssensorer på større pattedyr gir oss mulighet til å observere direkte interaksjoner mellom flere individer og arter ute i naturen, uten forstyrrelser eller behov for direkte visuell observasjon, forteller Jonas Kindberg, forskningsleder i NINA.
Fakta om GPS-halsbånd med nærhetssensorer:
- Et GPS-halsbånd på et merket dyr er tilkoblet SMS via telefon og satellitt.
- Oppsettet krever mye strøm, og normalt tar vi derfor posisjoner en eller et par ganger per time.
- Dette er ikke nok til å studere adferd på fin skala.
- Med nærhetssensorer kan et halsbånd fra et dyr fange opp et signal fra halsbåndet fra et annet dyr med tilsvarende funksjon. Nærhetssensoren har en rekkevidde på et par hundre meter.
- Når sensoren fanger opp et annet individ, så endres GPS-ens innstilling til å ta posisjoner hvert minutt.
- Det gjør at vi får et detaljert bilde av møtet, i løpet av en begrenset tid, uten å bruke opp batteriet.
- Kontakt via SMS gjør at forskerne kan gjøre feltkontroller kort tid etter møtet for å kontrollere hva som har skjedd.
Kontaktpersoner i NINA: