Et gammelt, hult eiketre er som en borg. Her danner skallet av motstandsdyktig eikeved et vern mot regn, sol og sultne småfugl for de mange hundre ulike insektartene som lever inne i hulrommet. Men det er ikke bare inni treet vi finner et yrende liv. Den snirklete eikebarken gir livsrom for ørsmå knappenålslav, mens mange sopparter lever i tett samliv med eikas røtter. Andre sopp har på sin side tatt på seg jobben med langsomt, langsomt å forandre disse kjempene til råtnende muld og ny næring. 

Et rikt samfunn med mange særinger 

I prosjektet ARKO har forskere fulgt de hule eikene i ti år. I løpet av disse årene har vi lært mye om disse biomangfoldborgene, der vi kan finne flere levende individer enn det bor mennesker i Oslo by. Bare noen få prosent av skogarealet i Norge utgjøres av eik. Likevel er antagelig eik det treslaget i Norge som har flest arter knyttet til seg, minst 1500 forskjellige. 

Vi har kartlagt både insekter, sopp og lav tilknyttet hule eiker. Insektfangsten fra hule eiker omfatter nå mer enn 185 000 biller fra mer enn 1400 forskjellige arter. Det er 40 prosent av alle biller som finnes i Norge. En del av disse er spesialister som bare bor i eik, eller bare i hule trær, helst eik. Om lag hundre arter av disse er på rødlista for biller. Andre er mindre sære, men takker ikke nei til alle spesialitetene en eik kan by på. 

Snirklete eikebark gir livsrom for ørsmå lav. Foto © Anne Sverdrup-Thygeson

En gourmetrestaurant for småkryp

Gjennom å studere alle de innsamlete artsdataene har vi lært mye nytt om eikas innbyggere. Vi vet at størrelsen på eika og mengden med vedmuld er viktige faktorer for et høyt og unikt billemangfold. Vedmuld er den myke, brunrøde massen som dannes inne i hulrommene og som er en herlig miks av råtten ved, blader og rusk, sopptråder, rester av døde insekter og kanskje et gammelt fuglereir. Dette er en næringsrik blanding som fungerer som en gourmetrestaurant for småkryp. Her kan mang en bille som er krevende i matveien få sin spesialitet servert. Derfor blir artsmangfoldet av småkryp så utrolig rikt inne i en stor hul eik.

I tillegg til hulrommene og vedmulden som finnes inne i dem, byr eika på død ved i forskjellige varianter, også mens treet lever. Døde grener i trekrona har spesielle soppsamfunn og ditto sære insekter. Døde partier på stammen tiltrekker seg andre arter. Faller de døde grenene ned på bakken, vil også artene som lever der langt på vei skiftes ut. Derfor er det viktig at døde grener i størst mulig grad får bli i trekronen. 

Hver eik er unik

Vi vet mye mer om de ulike billeartenes krav til levested enn vi gjorde – hvilke som vil ha en nydød gren i trekronen og hvilke som foretrekker å få maten ferdigtygd av sopp i den halvmørke vedmuldrestauranten i eikas indre. En god kobling mellom eikas utseende og artene som lever der, vil også hjelpe forvaltningen når de må vurdere verdien av enkelttrær for biomangfold. 

Vi vet også mye mer om hvilke arter som er uvanlige og hvilke som dukker opp overalt. Dette er vesentlig input når rødlistene skal oppdateres. Eiker i skog og i kulturlandskapet kan ha svært ulike billesamfunn, men begge har en rekke rødlistete arter. Også hule eiker som står alene, kan huse interessante og viktige billesamfunn. Artssammensetningen kan være ganske forskjellig fra tre til tre, selv om trærne står nær hverandre. Slik blir hver gamle hule eik en unik biomangfoldborg, i kraft av seg selv og sine beboere. 

Svovelkjuke bryter ned eikeveden og bidrar til å lage vedmuld. Foto © Anne Sverdrup-Thygeson.

Mytji lys og mytji varme – effekt av skjøtsel 

Mange av de grove, gamle eiketrærne vokste fram i et åpent jordbrukslandskap og trives best når de får fortsette å stå fritt og soleksponert. Også mange av artene tilknyttet eika liker sol og varme. Det er tidligere vist at åpenhet rundt gamle hule eiker gjør at flere av de utrydningstruete insektartene trives. Derfor er rydding rundt gamle eiker i gjengrodd landskap et viktig tiltak som forvaltningen støtter. Derimot har vi ikke kjent til hvordan åpenhet rundt eikene virker for de andre spesialiserte insektartene, de som fremdeles er vanlige. 

I en studie så vi på 24 000 enkelt-biller samlet inn i ARKO-prosjektet. Noen var billeartene på Rødlista, som risikerer snarlig utdøing. Andre var spesialiserte arter som må ha gamle eiker for å overleve, men som ennå klarer seg greit. 

Resultatene viste at åpent landskap rundt gamle eiketrær ikke bare er gunstig de rødlistete billene, men også kan redusere nedgangen for de andre viktige og spesialiserte billeartene som lever her. Å rydde rundt hule eiker i et gjengrodd kulturlandskap er et enkelt tiltak. Vi anslår at det kan doble antall rødlistete arter i eika, samtidig som artsrikdommen av andre spesialister øker. Dette er viktig kunnskap for forvaltningen. 

Overvåking: kunnskap for framtidens naturforvaltning 

En viktig element i arbeidet de siste årene har vært å lage en god metode for overvåking av hule eiker, på nasjonalt nivå. Her er tanken å følge eik i ruter valgt ut etter et gjennomtenkt system, over hele eikeregionen. I løpet av 2016 vil den grunnleggende førsterunden av den nasjonale eikeovervåkingen være i mål. Neste gang vi undersøker, vil vi kunne oppdage endringer som har skjedd – enten ved at hule eiker har blitt borte, eller at miljøet rundt dem er kraftig endret. 

Alle eiketrærne vi finner, legges inn i Naturbase. Der er de til nytte både i arealforvaltning og for andre som er interessert. Mens vi ventet på resultatene av den store undersøkelsen, gjorde vi en pilotundersøkelse i 2014. Vi oppsøke gamle eiker som var beskrevet for 30 år siden for å se om eikene fremdeles var tilstede, og om tilstanden var god. På syv av de 30 stedene vi oppsøkte, var en eller flere eiker døde, noen steder naturlig, andre steder var de hogd. Tre steder var tilstanden til eikene forverret på grunn av kraftig gjengroing. 

At hule eiker i 2011 fikk status som en utvalgt naturtype, har ført til økt fokus rundt disse biomangfoldborgene. Kanskje vil det bidra til å bremse tilbakegangen av hule eiker i Norge. Det vil den videre overvåkingen gi oss svar på.

Av Anne Sverdrup-Thygeson, vitenskapelig rådgiver ved NINA og professor ved Institutt for naturforvaltning, NMBU.

• 26 juni 2015
• Tekst: Frid Kvalpskarmo Hansen
• Antall visninger: 15008