Ildtegen har spredt seg som ild i tørt gress i Nord-Europa de siste 15 årene, og insektarten er et av de nyeste tilskuddene til norsk fauna. Men hvordan kom den seg hit?
Ildtegene er definitivt kommet til Norge, men hvordan?? Foto: Anders Endrestøl/NINA
Mange av de nyoppdagete insektartene er små og oversette, gjerne i insektgrupper som er dårlig undersøkt. Kanskje har de vært ubemerket i faunen vår i hundrevis av år. En del arter kommer til Norge ved hjelp av mennesker, enten gjennom import av varer eller som blindpassasjerer. Noen flytter seg også naturlig nordover som følge av endringer i klimaet.
En afrikansk maske
– I Nord-Europa lever det bare seks arter av ildteger, mens det fins 300 arter på verdensbasis. Den mest iøynefallende av disse er Pyrrhocoris apterus. Den er rundt regnet 1 cm lang, og om du ser den med hodet ned ligner den rød- og svartmønstrete kroppen en afrikansk maske. Derfor går den også under navnet «African mask firebug», forteller insektforsker Anders Endrestøl i Norsk institutt for naturforskning (NINA).
Denne type sterke farger og mønstre kalles aposematisme. Det er en form for advarsel til potensielle rovdyr om at de ikke er verdt å spise fordi de for eksempel er giftige, smaker vondt eller har skarpe utvekster.
Hundrevis av ildteger kan gjerne samles på et relativt lite område. Arten trives i parker og hager under lindetrær som er eksponert for sol, der den lever av lindefrø. At den samles i så store grupper skyldes at denne arten har det som kalles aggregeringsferomoner. Et feromon er et kjemisk stoff som avgis av en organisme til omgivelsene og som påvirker andre individer av samme art. Akkurat dette feromonet gjør at individene holder seg samlet. De har også alarmferomoner som gjør at ansamlingene raskt kan løses seg opp dersom det oppstår en truende situasjon, alt fra angrep fra fugl eller rovinsekter, til fysiske forstyrrelser eller plutselige temperaturendringer.
Har eksplodert i Nord-Europa
Siden rundt 1850-tallet har ildtegen sporadisk vært påvist i Sverige, Danmark og Baltikum, og trolig har en del gamle populasjoner også forsvunnet som følge av noen kalde vintre. De siste 15 årene har det vært en nærmest eksplosjonsartet økning av arten i Nord-Europa, og bare de siste fem årene er antall observasjoner femdoblet. Etter å ha spredt seg voldsomt i Sverige, ble arten fotografert av en observant person i Sarpsborg i april i år. Men hvordan kom den seg hit?
– Det burde være nærliggende å ha en god teori på dette, men det har vi faktisk ikke. Normalt ville man anta at arten enten kom hit ved menneskelig hjelp eller at den fløy hit selv over grensa. Ildtegen lever hovedsakelig av lindefrø, men importen av lind til Norge er minimal, sier Endrestøl.
Arten overvintrer som voksen, gjerne i bakken under strøfall og annet rusk. Så fort sola begynner å skinne i april, dukker ildtegen opp.
– Trolig vil de fleste individene være i aktivitet på kontinentet når hovedmengden av planter importeres til Norge i midten av april og mai. Vi i NINA har undersøkt importerte planter siden 2012. Riktignok kun en brøkdel av alt som er importert, men ildtegen er aldri funnet, opplyser Endrestøl.
Kan ildtegen fly?
Arter som spres med varer eller mennesker har dessuten en tendens til å dukke opp og spre seg nokså tilfeldig i et land, og ikke følge et ekspansjonsmønster som det ser ut som ildtegen gjør. Det vil si at den sprer seg relativt jevnt fra et antatt utgangspunkt. Så da har den vel flydd hit? Nærmeste kjente forekomst er i Munkedal i Sverige, 85 kilometer sørvest for hvor insektet ble funnet i Norge. Ja, kanskje – hvis den i det hele tatt kan fly?
Den svenske naturforskeren Carl von Linné ga ildtegen navnet apterus i 1758, som enklest kan oversettes til «vingeløs». De aller fleste teger, gruppen som ildtegen tilhører, har fullt utviklede flygevinger, men kan i varierende grad ha lange eller korte halvdekkvinger. Flygevingene er tynne, gjennomsiktige vinger, tilsvarende de vi ser hos fluer og veps. Halvdekkvingene ligger over disse og består av en hard del tilsvarende det vi finner hos biller (farget i rødt og svart hos ildtege), mens den bakre delen av disse vingene er tynne som flygevinger.
Hos ildtegen har derimot så mange som 90 prosent av alle individene også tilbakedannede flygevinger. Det vil si at de istedenfor lange tynne flygevinger kun har en liten vingeflik der vingene skulle vært, og derfor kan de heller ikke fly. Kanskje så få som 5 prosent av alle individene har fullt utviklede flygevinger og halvdekkvinger – men kan disse fly da?
Die Feuerwanze fliegt!
I 1953 satte en tysk forsker ved navn Gustav Von Seidenstücker seg fore å finne ut en gang for alle om ildtegen kunne fly. Han fikk samlet sammen en rekke individer av den langvingede formen, satte opp et slags terrarium i laboratoriet sitt og prøvde på ulike måter å manipulere ildtegen til å fly. Etter mye om og men var konklusjonen hans klar: «die Feuerwanze fliegt!» (ildtegen flyr!).
– Merkelig nok er det ingen som i ettertid har klart å kopiere dette forsøket, og ingen har noen gang rapportert å ha sett denne arten fly ute i naturen. Man har høyst klart å se den vifte litt med vingene. Ildtegen er for øvrig svært mye brukt som forsøksdyr i laboratorier, spesielt for forsøk knyttet til hormoner hos insekter. Da er det jo nokså utrolig at ingen har sett den fly, sier Endrestøl.
Så da er vi tilbake til kjernen. Hvordan kom den seg til Norge?
– Vi vet simpelthen ikke. Det vi vet er at arten har forflyttet seg omkring 8,5 kilometer per år siden 1900. Vi vet også at høyere temperaturer øker andelen av langvingede individer i populasjonene, og at temperaturen i Nord-Europa har økt de siste 20 årene. Vi vet og at antall innrapporterte funn av arten de siste fem årene er femdoblet, og at den har dukket opp i stadig nye land. Basert på dette er det nærliggende å tro at enkelte individer av ildtegen faktisk kan fly, og at arten faktisk har flydd over grensen til Norge. Dette burde da ikke være så vanskelig å finne ut av, undrer Anders Endrestøl.
Kontakt: Anders Endrestøl
Les artikkelen The firebug Pyrrhocoris apterus (Linnaeus, 1758) (Hemiptera, Heteroptera) new to the Norwegian fauna – with an explosive expansion in Northern Europe