Hver vår og høst skjer det samme i Trøndelag. Gåsa på tur nord- og sørover tar grovt for seg av det som er sådd. Men hvis bonden timer pløyinga om våren kan det redusere avlingstapet, fastslår forskerne.
Kortnebbgåsa tar godt for seg når den mellomlander på tur til og fra Svalbard. Foto Ingunn M. Tombre/NINA.
Av Helge M. Markusson, Framsenteret
Gjess som beiter på landbruksarealer om våren er til stor frustrasjon for mange bønder i Norge, særlig fra Trøndelag og nordover til Vesterålen. Da er kortnebbgåsa på tur nordover, endestasjonen er Svalbard og formålet er hekkesesong.
Overgangen fra vinter til ny vekstsesong er en sårbar tid for plantene. Samtidig er planter i vekst svært attraktive for gjess som bygger opp kroppsreserver før de tar fatt på den siste lange etappen til Arktis.
Påvirkes av vær
I to nylig publiserte studier er konsekvenser av gjessenes beiting for landbruket hovedtema.
Resultatene viser at Nord-Trøndelag kan huse hele kortnebbgåsbestanden, oppimot 80.000 individer, om våren og bidra med tilstrekkelig energi for det videre trekket nordover. Graden av skade for landbruket påvirkes i stor grad av værforholdene. Det er tidligere vist at det er en sammenheng mellom vårens fremtoning i Danmark, kortnebbgjessenes stoppested før Trøndelag, og i Nord-Trøndelag. Tidspunktet for når snøen smelter i Nord-Trøndelag, og dermed også lengden på gjessenes opphold i området, vil påvirke både vekstforholdene for gresset og tidspunktet for når stubbåkrene blir oppløyd, hvilket i neste omgang har innvirkning på når gjessene går over fra å beite på spillkorn i stubbåker til nyspiret gress på engarealer. En stubbåker er betegnelsen på en åker etter at kornet er høstet.
Stubbåker
-Tilgang til stubbåkre er derfor viktig når gjessene ankommer regionen, ettersom dette bidrar positivt til å begrense beitetrykket på gressarealer og nysådd korn utover i sesongen. Tidspunkt for vårens pløying og såing vil altså påvirke beitetrykket på øvrige landbruksarealer. Så om vårpløying favoriseres fremfor høstpløying vil dette ha en positiv effekt og redusere avlingstapet fra gåsebeitet.
Det sier seniorforsker ved Norsk institutt for naturforskning på Framsenteret, Ingunn Tombre.
Modellberegningene viser også at størrelsen på de enkelte engarealene har betydning for skadeomfanget, ettersom gjessene foretrekker større og åpne arealer fremfor mindre, og mer uoversiktlige, arealer.
Hvis bonden timer pløyinga om våren kan det redusere avlingstapet, fastslår forskerne. Foto Morten Günther/NIBIO.
Timing er alt
Men, det er som med det meste i livet; timing er alt. Bøndene har nemlig et klart tidspress. De kan la stubbåkeren stå, og la gjessene spise seg mett på spillkornet som ligger der. Men hvis de venter for lenge med å så nytt korn mister de verdifull veksttid. Hvis det pløyes og sås for tidlig kan gåsa spise på såkornet eller nyspiret korn, noe som igjen kan føre til lavere avling når høsten kommer.
-Vi snakker om relativt kort tid, om bonden har anledning til å vente med å pløye til gjessene er dradd kan dette redusere skadeomfanget. Det er imidlertid også en fordel med tidlig såing av gress-enger, og både nye og eldre gressarealer kan få stor belastning av gjess om våren, forteller Tombre
Gåsa utelukkes
Ett av studiene sammenfatter resultater fra innhegningsforsøk gjennom fire vekstsesonger på gressarealer i Nord-Trøndelag for å kvantifisere effekter av kortnebbgjess om våren før de drar videre til hekkeplassene på Svalbard. Fordelt på fire eiendommer ble 16 felter (2 x 5 meter) inngjerdet for å ekskludere eller redusere betydelig beitetrykket fra gjess. I tillegg ble det på de samme arealene etablert 16 tilsvarende åpne felter der gjessene hadde fri tilgang. Ekskrement-tellinger i feltene ble brukt som mål på gjessenes beitetrykk, og effektene av gåsebeiting ble målt både ved å følge utviklingen av gresshøyde om våren og i form av tørrstoffavling ved første og andre slått. Siden sammensetningen av ulike plantearter i enga vil endre seg over tid blant annet ved at ugrasarter kommer inn, ble også plantesammensetningen kvantifisert i innhegningene og i de åpne feltene. Feltene ble etablert på første års eng, og de samme feltene ble studert over flere sammenhengende år i perioden 2011 til 2014.
Fra innhengningsforsøk på Flatåsen i Levanger i Nord-Trøndelag. Foto Anne Kari Bergjord Olsen/NIBIO.
Beitetrykk
Beitetrykket var størst i årene med tidlig vår, dvs. 2012 og 2014, middels i 2011 og lavest i 2013 da våren var svært kjølig. Gresshøyden var betydelig lavere i feltene med fri gåsebeiting, og en uke etter at siste gås hadde trukket nordover var planteveksten i gjennomsnitt 54% høyere innenfor innhegningene enn utenfor. Det var en klar negativ sammenheng mellom gjessenes beitetrykk og avlingsstørrelse ved første slått.
- Påvirkningen var sterkest i årene og på lokalitetene med høyt beitetrykk. Et lavt beitetrykk hadde ingen negativ innvirkning på avlingsstørrelsen, mens på felt med veldig høyt beitetrykk ble avlingen redusert med inntil 50 %, forteller Anne Kari Bergjord Olsen, som er forsker ved Norsk institutt for bioøkonomi.
Anne Kari Bergjord Olsen (stående) og Ingunn Tombre fra henholdsvis NIBIO og NINA arbeider med innhegningsforsøk. Her måles høyde på gresset og temperatur. Foto Morten Günther/NIBO.
Økonomisk støtte
For de Svalbardhekkende gåseartene kortnebbgås og hvitkinngås, er det i dag en ordning der gårdbrukere i Nord-Trøndelag og Nordland kan søke om midler for å redusere kostnadene gjessene påfører driften. Ordningen innebærer at gjessene får beite fritt uten at gårdbrukerne jager dem bort, og et tilbakevendende spørsmål er om tilskuddet er tilstrekkelig for å dekke beiteskadene. Resultatene fra innhegningsforsøkene viste at graden av skade, og dermed tilhørende økonomisk tap, vil variere både mellom år og mellom lokaliteter. Samtidig viser studiene at noen grunneiere alltid får en større belastning enn andre. Fra gjessenes ståsted vil også spørsmålet hvert år være om tilskuddet, som gir dem friarealer uten jaging, dekker et stort nok areal til at de klarer å bygge opp kroppsreservene for det videre trekket til Svalbard og hekkesesongen der. Studiene viser altså at områdene med tilskudd er nok for å dekke gjessenes energibehov under vårtrekket, men at noen gårdbrukere blir skadelidende som en følge av dette.
Forskninga er støttet av: Norges forskningsråd, gjennom MIGRAPOP-programmet. Framsenteret, gjennom forskningsprogrammet «Klimaeffekter på terrestre økosystemer, landskap, samfunn og urfolk.» Miljødirektoratet og Fylkesmannen i Nord-Trøndelag.
Referanser:
Journal of Applied Ecology: Anne Kari Bergjord Olsen, Jarle W. Bjerke and Ingunn M. Tombre: “Yield reductions in agricultural grasslands in Norway after springtime grazing by pink-footed geese.”
Ambio: Johannes M. Baveco, Anne-Kari Bergjord, Jarle W. Bjerke, Magda E. Chudzinska, Loïc Pellissier,
Caroline E. Simonsen, Jesper Madsen, Ingunn M. Tombre, Bart A. Nolet: “Combining modelling tools to evaluate a goose management scheme”