Forskere i NINA har på oppdrag fra Miljødirektoratet vært ute i felt og registrert slitasje fra sykling og ridning på vegetasjon og terreng langs stier i skog og fjell.

Til sammen så forskerne på 202 utvalgte strekninger langs 21 stier som ble brukt til sykling eller ridning. De analyserte stiene var ikke opparbeidet eller forsterket og ble brukt med varierende intensitet. Det ble registrert hvor mye stiene var brukt, samt målt stienes bredde og dybde.

Større slitasje i vått og bratt terreng

– Vi studerte først og fremst effektene av mye og lite bruk, fuktighet og stienes helling. Det vi fant var ikke spesielt overraskende, nemlig at mye bruk og fuktige strekninger gir stor slitasje, hovedsakelig i form av at stiene ble bredere. Det var de samme trendene både i skog og fjell, forklarer Dagmar Hagen, seniorforsker i NINA.

Fuktige sykkelstier var omtrent dobbelt så brede som stier i tørre områder, både i skogen og på fjellet. Man så også at effekten av økt bruk var større i fuktige enn i tørre områder. Dette var spesielt tydelig på sykkelstiene i skogen, men gjaldt også på hestestiene. Økt bruk av stiene i tørt terreng ser faktisk ikke ut til gi mer slitasje.

Helling hadde også betydning for slitasje, og stier i bratt terreng var hovedsakelig dypere enn stier i flatt terreng. 

Mengde aktivitet avgjorde

Turstiene i studien ble normalt brukt av flere enn syklister og hester, blant annet av folk til fots og beitedyr. Forskerne hentet inn erfaringer fra lokale brukere og dels egne ferdselstellinger for å få oversikt over hvor ofte stiene ble brukt.

– Generelt er det vanskelig å få gode data på den reelle bruken av stier og koble dette til slitasje, spesielt fordi slitasjen vi observerer, er resultat av bruken over tid, sier Hagen.

Noen stier var nye og hadde vært i bruk i relativt kort tid, mens andre var gamle, etablerte stier. Noen ble brukt jevnt over i sesongen, mens andre ble mye brukt i kortere tidsperioder.

– Det vi så var at den samlede ferdselen fra alle typer bruk og over tid var avgjørende for slitasje på vegetasjonen langs stiene, som igjen fører til utvidelse og utgraving av stiene. Det er svært vanskelig å knytte slitasjen til enkelte brukergruppers ferdsel langs stiene, sier Hagen.

De generelle trendene som er avdekket, og som ser ut til å gjelde både i skog og fjell og uavhengig av type ferdsel, tyder på at resultatene fra denne studien kan overføres til andre områder og naturtyper på et overordnet nivå.

Belyser problemområder

Myndighetene i Norge ønsker å legge til rette for at folk flest skal ferdes i naturen, og både sykling i utmark og ridning har økt i bruksomfang og intensitet de senere år. Friluftslivsmelding (Stortingsmelding 18 (2015-2016)) «Friluftsliv. Naturen som kilde til helse og livskvalitet» ble vedtatt i Stortinget 20. oktober. Her det vedtatt endringer som medfører at det blir tillatt å sykle i områder der det tidligere var forbudt.

Økt bruk og endringene i lovverket fører til at det trengs en mer aktiv forvaltning både i og utenfor verneområdene overfor det stadig mer mangfoldige friluftslivet.

– Våre forskningsresultater om effektene av disse aktivitetene viser hvor slitasjen er størst, og gir dermed grunnlag for å si noe om hvor det bør prioriteres innsats for å legge om stien eller forsterke underlaget, avslutter Hagen.

Dersom tiltak skal ha ønsket effekt, må de imidlertid treffe både de forskjellige brukergruppene og verneinteressene. Det er ikke usannsynlig at forholdet mellom ulike friluftslivsaktiviteter kan bli en vel så stor utfordring framover som friluftslivets effekt på naturen.

Les hele rapporten fra NINA her:

Hagen, D., Evju, M., Olsen, S.L., Andersen, O. og Vistad, O.I. 2016. Effekt av sykling og ridning på vegetasjon langs stier. Resultater fra en feltstudie. - NINA Rapport 1288. 50 s.

Kontaktperson i NINA:

Dagmar Hagen

• 26 oktober 2016
• Tekst: Jan Arne Stokmo
• Antall visninger: 27607