Verdens lengste dataserie på GPS-merka hjortedyr levner liten tvil: Villreinen på Hardangervidda er hardt pressa av mangeårige utbygginger i randsonen og et nettverk av turstier i kjerneområdet.
Villreinen blir avskåret fra viktige beiteområder når den ikke tør å krysse stier. I tillegg blir dyrene presset sammen på et mye mindre areal enn tidligere. Dette gir større risiko for spredning av sykdommer. Foto: Kamerahalsbånd / NINA.
Hardangervidda er ettertraktet for turisme og friluftsliv. Samtidig er det Norges største og viktigste villreinområde. Nå viser nyere forskning tydelig hvordan menneskelig tilstedeværelse på Hardangervidda påvirker villreinens bruk av området.
– Villreinen har fått mindre areal å bevege seg på og er presset inn i kjerneområdet, etter mange år med utbygging av hytter, veier, vannkraft og tilhørende infrastruktur, oppsummerer Vegard Gundersen, seniorforsker i Norsk institutt for naturforskning (NINA).
Også i kjerneområdet har menneskelig aktivitet stor påvirkning på villreinen, det sørger et nettverk av godt brukte turstier og turisthytter for.
Knytter data fra GPS-merka rein med ferdselsdata
GPS-merkingen ble startet i forbindelse med at Statens vegvesen ville kartlegge hvilke effekter vinteråpen Riksveg 7 over Hardangervidda har på villreinen.
– NINA har data fra GPS-merka rein helt tilbake fra 2001. I tillegg har vi omfattende ferdselsdata siden 2016 fra et område på 10 000 km2 som også inkluderer Norges største nasjonalpark, sier Gundersen.
Styrken i denne undersøkelsen er at ferdselsdataene kommer fra flere ulike kilder, blant annet automatiske stitellere, som registrerer trafikken langs turstier i området.
Analysene av disse omfattende dataene har nå kommet så langt at de kan brukes som grunnlag for konkret forvaltning av området, og resultatene er presentert i en ny NINA-rapport: Villrein-ferdsel-analyser på Hardangervidda. Anbefalinger og tiltak.
Turstier stopper villreinen
Villreinen er kjent for å være lett på foten i ulendt terreng. Men mens villreinen forserer ei steinrøys så lett som ingenting, kan en enkel tursti som snor seg gjennom terrenget fungere som et uoverkommelig hinder som stopper simleflokkene med kalv fra å nå gode områder. Hvorvidt den tør å krysse eller ikke, avhenger av hvor mange som bruker stien.
– Vi finner en tydelig sammenheng mellom antall folk på stien og om reinen krysser stien eller ikke sommerstid. Når det blir mer enn 15-20 personer i løpet av en dag, begynner villreinen å få problemer. Er det over 50 i løpet av en dag krysser flokkene bare unntaksvis, forteller Gundersen.
Analysene av stikrysningen gir en nyttig pekepinn for forvaltningen, som har fått konkrete tall å forholde seg til.
Forskerne har for lite data på krysning av stier og løyper om vinteren til at de kan trekke noen sikre konklusjoner for situasjonen på vinterstid.
– Til tross for at NINA har brukt mer enn 50 automatiske tellere i flere vintre på Hardangervidda, klarte vi ikke å registrere mer enn litt over 200 villreinkrysninger av løypene, sier Gundersen.
Men Gundersen forteller at det er mye mindre folk på vidda om vinteren, og at reinen bruker mye større arealer og har større mulighet til å finne rolige områder på denne tida av året.
Villreinen har større mulighet til å finne rolige områder på vinteren. Foto: Kamerahalsbånd / NINA.
Helhetlig modellering gir god oversikt over påvirkningsfaktorer
I dataanalysene er det blant annet brukt et modelleringsverktøy utviklet av NINA, med seniorforskerne Manuela Panzacchi og Bram van Moorter i spissen.
– Dette verktøyet gir mulighet for helhetlige analyser hvor alle faktorer som kan tenkes å påvirke villreinen trekkes inn i analysene, både naturgitte og menneskeskapte, forklarer Gundersen.
Modelleringen viser tydelig at all utbygging i randsonene til kjerneområdet, som hus, veier, jernbane, kraftanlegg og annen tilhørende infrastruktur, bidrar negativt til reinens bruk av området. Analysene viser også at reinen velger kalvingsland som ligger langt fra alle typer av infrastruktur, da simle og kalv er ekstra sårbare i denne perioden.
– Sommerstid blir kjerneområdene, som er skjermet for tung infrastruktur, enda viktigere for simleflokkene. I disse områdene har vi mye friluftsliv og turisme. Derfor har vi mye fokus på det i rapporten, sier Gundersen.
Mer plass kan forebygge sykdom
I tillegg til at villreinen blir avskåret fra viktige beiteområder når den ikke tør å krysse stier, blir dyrene presset sammen på et mye mindre areal enn tidligere. Dette gir større risiko for spredning av sykdommer som fotråte og CWD, skrantesjuke.
– Når de blir stående og tråkke i det samme området, så sprer sykdommer seg raskere, og beitene er utsatt for tråkkslitasje, forklarer Gundersen.
En CWD-rapport fra Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) fra februar i år anbefaler av denne grunnen at reinen må ha mer plass.
Nødvendig med tiltak som gir villreinen ro
I rapporten anbefaler forskerne noen tiltak som gjør det mulig for villreinen å ta i bruk større deler av vidda igjen, og dermed ha bedre forutsetninger for å ta vare på villreinen på lang sikt. Etter 100 år med bygging av merka stier og turisthytter i villreinområder, viser nyere forskning at å restaurere landskapet med å flytte stier og hytter har god positiv effekt på villreinen.
– Å legge om turiststier og flytte hytter vil bidra til å få folk bort fra viktige villreinområder, sier Gundersen.
Han peker samtidig på at det er viktig at tilbudet for fjellvandrere utvikles i mindre sårbare områder.
Les rapporten: Villrein-ferdsel-analyser på Hardangervidda. Anbefalinger og tiltak
Kontaktperson: Vegard Gundersen