Alle som har vært på ei myr vet at den er tungtrådd å ferdes på. Grunnen til det er den høye vannstanden og den store mengden av moser som danner et tykt og mykt underlag. Og nettopp disse egenskapene gjør myrene til naturens eget karbonlager.

 Den høye vannstanden bidrar til lite oksygen, noe som gjør at gamle planter nesten ikke brytes ned. Planter, som også inkluderer moser, vokser i toppen av skuddet. Derfor vil det over tid hope seg opp tykke lag med plantemateriale nedover i myrenes torvlag. Siden dette ikke brytes ned, slippes det heller ikke ut karbondioksid (CO2). Karbonlageret i myra vil dermed øke med tiden. Så mye som 30% av karbonet som er bundet opp i jordsmonnet ligger i verdens myrer.

Uheldigvis er denne mekanismen enkel å ødelegge. Noe som har blitt gjort i storstilt skala både i Norge og i andre land.

 

Utslipp fra ødelagte myrer står for 10% av CO2-utslippene 

 – Myrene har ikke vært sett på som spesielt nyttige og mange har dermed blitt drenert for å drive skogreising og oppdyrking, men også torvuttak til brensel, forteller NINA-forsker Magni Olsen Kyrkjeeide.

En grøft gjennom en myr vil raskt senke vannstanden og slippe til oksygen. Dermed starter nedbrytningen av plantemateriale og CO2 frigjøres.

– Det er først de senere årene vi har blitt oppmerksomme på viktigheten av myrene som karbonlager. Årlig utslipp av CO2 fra myr som følge av menneskelige inngrep er på ca. 3-4% i Norge, men hele 10% på verdensbasis. Myr er dermed uhyre viktig for karbonfangst, understreker Kyrkjeeide.

Artssammensetning og strukturen i myra vil også endre seg etter inngrep. Et tørrere miljø gjør det vanskeligere for typiske myrmoser å overleve og gir muligheter for andre planter å ta over. Over tid vil også trær etablere seg.

– Det er livsviktig at vi ikke ødelegger mer myr! Men det er allerede så mye som er ødelagt at vi i tillegg må sette inn en del ressurser for å restaurere myr, sier Kyrkjeeide.

Gjenoppretter myras funksjon som karbonfanger

For første gang i Norge skal man nå sette i gang større tiltak for å restaurere myrer. Dette har blitt gjort i mange av våre naboland, men så langt vært lite utprøvd her hjemme.

– Det er heldigvis mulig å rette opp igjen noen av de skadene vi har påført myrene, sier NINA-forsker Dagmar Hagen.

– Og da er viktig å ha flere tanker i hodet. Målene med restaureringa er både å gjenopprette økologiske funksjoner i myra og også myra sin evne til å fange og lagre karbon. Gode restaureringstiltak må kombinere disse målene, legger hun til.

Hagen er prosjektleder for et NINA-prosjekt som har fått ansvaret for å måle effekten av disse restaureringstiltakene gjennom systematisk overvåkning, på oppdrag fra Miljødirektoratet.

Fra og med sommeren 2015 vil en rekke grøftede myrer bli restaurert ved at grøftene tettes igjen. Dette vil heve vannstanden og etter en tid forhåpentligvis gjenopprette myrenes økologiske funksjon og evnen til karbonfangst.

I denne omgang er det først og fremst høgmyr som er i fokus. Høgmyrene får alt vannet tilført fra nedbøren, og dette er en utrydningstruet naturtype som finnes hovedsakelig på Østlandet og i Trøndelag. Det er i dag få intakte høgmyrer igjen i Norge, også innenfor verneområder. 

– Høgmyrer har veldig store karbonlager og er en av de viktigste myrtypene med tanke på karbon. Samtidig er de enklere å restaurere enn mange andre myrtyper, da gjenplugging av grøfter gjerne er nok, forklarer Hagen.

På høgmyrene får man med andre ord mye igjen for restaureringsinnsatsen.

 

Bruker droner i overvåkningsarbeidet

NINA har lagt grunnlaget for å overvåke restaureringen på tre av myrene som skal restaureres. I forbindelse med dette har forskerne utviklet en overvåkningsmetodikk som gjør at de kan fange opp endringer på flere nivå.For å fange opp storskala endringer, bruker de droner.

–  Vi tar bilder av myrene før det blir gjort tiltak, og lager deretter digitale høydemodeller som gir hver piksel en høydeverdi. Effekten av endringene kan da dokumenteres både visuelt og ved hjelp av høydemodellene, forklarer Hagen.

Dronebilde fra ei av myrene der effekten av restaureringen overvåkes. Foto: Pål Kvaløy.

Forskerne ser også på hvordan mosaikken mellom ulike strukturer som bløte områder og tuer endrer seg, og enkeltarter overvåkes for å fange opp finskala endringer. I tillegg samarbeider de med en hydrolog som registrerer vannstanden i myra.

–  Skulle vi kun ha overvåket endringene på artsnivå, ville vi ikke klart å fange opp alle endringene innenfor en realistisk tids- og ressursbruk. Ved å i stedet jobbe på flere nivå sikrer vi at vi fanger opp relevante endringer, samtidig som at metoden er gjennomførbar, sier Hagen.

Les mer: NINA Rapport 1212: Myrrestaurering 2015
Kontaktperson: Dagmar Hagen

• 16 desember 2015
• Tekst: Anne Olga Syverhuset
• Antall visninger: 8031